Tid for samfunnslønn? - Le Monde diplomatique

Kan samfunnslønn bli den neste nyskapende sosialpolitiske reformen i Norge? Penger i lomma. Ingen behovsprøving. Ingen betingelser. Ingen tidsbegrensning. Rett og slett en slags minstepensjon for alle. Flere nobelpristakere i økonomi har kommet til at det kan være billigere for staten å bare lukke øynene og betale alle det samme beløpet, i stedet for å opprettholde dagens dyre og tungrodde trygdebyråkrati. Flere forskere peker også på at en slik ordning vil kunne føre til nytenkning og et styrket kulturliv.

Samfunnslønnen kan for eksempel tilsvare dagens minstepensjon, rundt 100.000 kroner. Knut Halvorsen, professor i sosialpolitikk ved Høgskolen i Oslo

– En samfunnslønn ville være en vanvittig stimulans for kultursektoren.

– Samfunnslønn vil i realiteten bety en anerkjennelse av at individet selv i større grad skal kunne definere sitt arbeid og virke. Lars Sponheim Venstres leder

Vi må yte, før vi kan nyte.

Tanken om at samfunnslønn vil kunne bidra til avvikling av en lang rekke byråkratiske ordninger, er besnærende. Informasjonsdirektør Finn Langeland i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

I Finland og Danmark har samfunnslønn lenge stått på den politiske dagsorden.

– Norge er i for stor grad preget av luthersk samfunnsmoral. Reiulf Steen

Samfunnslønn kan defineres som en inntekt som gis ubetinget til alle på individuell basis, uten behovsprøving eller krav til arbeidsinnsats. Moralfilosofen og økonomen Philippe van Parijs har i boken Real freedom for all (1995) forsøkt å gi en filosofisk begrunnelse for en universell og vilkårsløs grunninntekt basert på tanken om å sikre «virkelig frihet for alle».

En mer pragmatisk begrunnelse for en vilkårsløs samfunnslønn er at den kan bidra til å åpne opp den såkalte fattigdoms- eller trygdefellen, et fastlåst avhengighetsforhold til hjelpeapparatet. Mange blir værende i en trygde- eller sosialhjelpssituasjon fordi prisen for å forlate den til fordel for et usikkert arbeid kan bli for høy. Hver selvstendig inntjente krone avkorter trygde- eller sosialpengene.

Økonomisk sosialhjelp har ikke løst fattigdomsproblemet – og heller ikke skammen eller stigmatiseringen forbundet med det å motta trygde- eller sosialpenger. Bedre blir det ikke når man på sosialkontoret ofte blir møtt med ydmykende tester og intervjuer.

Sosialhjelpssatsene varierer svært mye fra kommune til kommune. I stedet for at de enkelte kommunene fastsetter sosialstønaden, basert på økonomisk styrke, kunne man tatt en nasjonal debatt om hvilket nivå den statlige samfunnslønnen skulle ligge på. Knut Halvorsen, professor i sosialpolitikk ved Høgskolen i Oslo, har arbeidet mye med temaet samfunnslønn og er en sterk forsvarer av ordningen:

– Samfunnslønnen må ligge på et såpass høyt økonomisk nivå at det faktisk er mulig å leve av den i perioder av livet. Nivået kan for eksempel tilsvare dagens minstepensjon, rundt 100.000 kroner, sier han.

– Dette gir en materiell grunntrygghet, men ikke en høy levestandard. Problemet med dagens velferdsapparat er at det ikke er finmasket nok. Mange faller gjennom sikkerhetsnettet. En samfunnslønn til alle vil være en langt mer bunnsolid støtteordning. Det er vanskelig å tenke seg at noen kan leve på samfunnslønn hele livet. Men det kan eksempelvis være aktuelt i en tid mens man studerer, arbeider som kunstner, etablerer sin egen virksomhet eller ønsker å leve ut et brennende engasjement.

Spørsmålet er om mange ville miste motivasjonen for vanlig lønnsarbeid dersom samfunnslønn var tilgjengelig:

– Det er usannsynlig at arbeidsmotivasjonen synker mye på grunn av samfunnslønn. Til det er den for lav. Incitamentet til å jobbe forsterkes ytterligere ved at arbeidsinntekter opp til et visst nivå ikke trekkes fra samfunnslønnen, sier Halvorsen.

Man trenger imidlertid et system for å finansiere en slik ordning. Halvorsen mener det er usikkert hvordan den vil slå ut økonomisk:

– Man kunne hente penger fra den norske grunnrenten – oljen. Oljefondet kunne fordeles på alle voksne borgere i Norge. For det andre måtte samfunnslønnen ses i sammenheng med skattesystemet. De som har høy lønn i utgangspunktet vil ikke få samfunnslønn på toppen. Denne ville måtte trekkes fra.

I Norge har man langt på vei allerede en samfunnslønn, ikke minst som følge av universelle trygdeordninger som barnetrygd, minstepensjon til attføringsklienter, uføre og eldre. I tillegg kommer økonomisk sosialhjelp og næringsstøtten. Problemet er at dagens støtteordninger er basert på et uhyre komplisert regelverk og et ugjennomtrengelig administrativt kontrollapparat.

Antall mennesker i Norge som mottar forskjellige typer økonomisk støtte fra staten er økende. Drøyt 300.000 er uføretrygdet. Omtrent 120.000 mennesker er arbeidsløse. Rundt 100.000 går på attføring eller rehabilitering. I underkant av 130.000 mottar økonomisk sosialhjelp. 623.000 mennesker mottar alderspensjon, og 34.000 har avtalefestet pensjon (AFP). Rundt 25.000 personer mottar støtte som etterlatte ektefeller. I overkant av 220.000 elever og studenter mottar studiestøtte. I tillegg kommer sykemeldte arbeidstakere og personer som mottar forskjellige former for næringsstøtte.

Nylig har Velferdsalliansen gått sammen med Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere om å kreve en garantert minsteinntekt for sosialhjelpsmottakere, arbeidsløse, aleneforeldre og personer på rehabilitering og attføring. Organisasjonene argumenterer for at personer i disse gruppene skal motta 125.000 kroner i året, tilsvarende beløpet Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) har satt opp for et nøkternt forbruk. Leder for Velferdsalliansen, Leif Mørkved, sier til Le Monde diplomatique:

– Hele samfunnet vil spare penger på en garantert minsteinntekt. Det vil gi en plusseffekt i forhold til rusomsorgen, kriminalomsorgen og helsevesenet. Fattigdom ligger bak mange samfunnsproblemer.

Samtidig vil en samfunnslønn være lett å forstå og administrere. Ifølge Knut Halvorsen vil ordningen forenkle trygdesystemet og gjøre en rekke stønadsordninger overflødige, slik som økonomisk sosialhjelp, grunnytelser i folketrygden, studiefinansiering, alderspensjon, penger til arbeidsmarkedstiltak, grunnytelsen i attføring, landbruksstøtte og kunstnerlønn.

Det vil være mulig å kutte drastisk ned på bemanningen i institusjoner som har til oppgave å skille de som har rett til støtte fra de som ikke har det. Dette gjelder i Trygdeetaten (9000 ansatte), i Aetat (5000 ansatte) og i de kommunale sosialtjenestene (5500 ansatte). Saksbehandlerne her forholder seg stort sett til den samme gruppen mennesker.

Normann Aanseland, professor i landbruksøkonomi ved Norges Landbrukshøyskole, sier til Le Monde diplomatique at en samfunnslønn også ville gjøre det mulig å kutte store deler av landbruksbyråkratiet:

– Det finnes i dag hele 100 virkemidler for bønder administrert av Statens landbruksforvaltning. Mange av disse ville bli overflødige hvis bønder kunne motta samfunnslønn i stedet for subsidier. Totalt finnes det mellom fem og ti tusen landbruksbyråkrater i Norge.

– Men vil man frem i politikken nytter det ikke å komme med forslag om samfunnslønn. Likevel vil jeg forsvare denne ordningen både moralsk og politisk. Den ville gi en bedre fordelingspolitikk. Vi har problemer med å treffe dem som har det virkelig vondt. De svake gruppene ville komme bedre ut.

Knut Halvorsen påpeker at Norge har økonomi til å gjennomføre dette:

– En samfunnslønn ville utfordre tradisjonell nyttetenkning, for eksempel knyttet til lønnsarbeidet og arbeidslinjen. Innføringen av dette konkurrerende fordelingsprinsippet ville være et kjempespennende sosialt eksperiment.

– En samfunnslønn ville også være en vanvittig stimulans for kultursektoren. Mange vordende kunstnere ville slippe å ta vanlige jobber og kunne istedenfor vie seg til kunsten. Mange ville kunne utfolde sine interesser på en helt annen måte enn innenfor dagens trange system.

Sannsynligvis ville ordningen maksimere selvvalgt deltakelse. Folk får time out fra arbeidslivet. De kan investere i utdanning, ta sabbatsår, pusse opp bolig, reise, ta seg av eldre og barn eller delta i frivillige organisasjoner og politikk. Samfunnslønn vil dermed kunne gi bedre balanse mellom arbeidsliv, familie og sivilsamfunn, og gi større fleksibilitet og valgfrihet. Folk kan erkjenne at de har behov for påfyll i forkant av at de blir utbrente.

I Finland og Danmark har samfunnslønn lenge stått på den politiske dagsorden. Danmark innførte på 1990-tallet en såkalt «orlovsordning». Arbeidstakere kunne ta seg fri fra jobben i et år og motta en lav lønn. Mange brukte denne muligheten til å ta en pause og gjøre noe helt annet. Eldre ektepar reiste jorda rundt med oppsparte penger. Ordningen ble imidlertid avviklet fordi såpass mange ønsket å benytte seg av den.

I Norge har interessen for samfunnslønn vært heller laber. Et hederlig unntak er sosialantropologen Cato Wadel som ut fra en kritisk drøfting av arbeidsbegrepet (1978) kom frem til at samfunnslønn ville være den eneste rettferdige løsning på fordelingsproblemene.

Anarkisten Syphilia Morgenstierne (1999) og den tidligere anarkisten Christian Vennerød (1982) har også argumentert for samfunnslønn (under vignetten borgerlønn). I de etablerte politiske miljøene har debatten om samfunnslønn vært mager. Ordningen ble likevel foreslått av Arbeiderpartiet allerede i 1971. I utkastet til partiets arbeidsprogram for 1981-85 nevnes også at en «garantert minsteinntekt» må utredes. I dag er Venstre det partiet som sterkest, om enn ikke alt for høylytt, støtter kravet.

Venstres leder Lars Sponheim påpeker overfor Le Monde diplomatique at en ordning med samfunnslønn ville tvinge oss til en ny gjennomgang av holdninger og spørsmål rundt definisjoner av arbeid og verdiskaping:

– Samfunnslønn vil i realiteten bety en anerkjennelse av at individet selv i større grad skal kunne definere sitt arbeid og virke. Arbeidsbegrepet vil kunne utvides til beste for enkeltmennesket og for samfunnet.

– Samfunnslønn innebærer i realiteten en helt ny type tenkning om forholdet mellom staten og borgerne. Fra å være definert som sosialklienter, trygdemottakere og låntakere, gis borgerne en grunntrygghet som vil gi grobunn for positiv utvikling av den enkeltes ressurser. Troen på menneskets iboende muligheter og evner til å realisere disse må være fundamentet i fremtidens politikk, mener Sponheim.

Tidligere leder av Arbeiderpartiet, Reiulf Steen, er en av de som har gått inn for samfunnslønn. Han mener det hefter det såpass mange svakheter ved dagens trygdesystem at det bør reformeres:

– Systemet er fryktelig komplisert. Jeg kjenner fremdeles ikke et eneste menneske som har oversikt over alle trygde- og støtteordningene som finnes. Som pensjonist har jeg ikke en gang klart å skaffe meg full oversikt over beregningen av min egen pensjon.

Om årsakene til at samfunnslønn har stått svakt i Norge, sier Steen:

– Norge er i for stor grad preget av luthersk samfunnsmoral. Er det noe galt i å gi noen mulighet til å komme seg ut av tidsklemma en stund? Jeg tror nok mange ville være interessert i å tjene litt mindre dersom de kunne tegne, male, reise vekk eller ta seg av eldre i en periode.

– Dagens samfunn gjør at stadig flere av oss trenger å studere gjennom hele livet. En samfunnslønn vil oppmuntre til livslang læring. Da kan mennesker i alle livsfaser ta seg fri til å studere, mener Steen.

Ideen om en samfunnslønn er ikke ny. I 1796 foreslo den engelske filosofen Thomas Paine en genuinely unconditional grant (støtte uten forpliktelser). Hans poeng var at verden og dens ressurser ikke tilhørte noen og at alle hadde lik rett til å utnytte dem. De som hadde eiendom burde derfor betale grunnrente til de eiendomsløse.

Den første som foreslo en genuin minsteinntektsordning var Brussel-advokaten Joseph Charlier i boken Solution du probléme social ou constitution humanitaire fra 1848.

Etter andre verdenskrig økte interessen for samfunnslønn kraftig blant sosialfilosofer og sosialpolitiske forskere. Det ble etablert egne forskningsinstitusjoner og nettverk. Det viktigste internasjonale nettverket er Basic Income European Network (BIEN), som ble etablert i 1986. Av institusjoner kan nevnes de britiske Citizen’s Income Trust og Citizen’s Income Study Centre.

Hele syv nobelpristakere i økonomi har vist stor interesse for utformingen av en samfunnslønnsordning (James Meade, Milton Friedman, Paul Samuelson, Herbert Simon, Robert Solow, Jan Tinbergen og James Tobin). I nyere tid har den tyske filosofen Thomas Pogge foreslått en global samfunnslønn der alle verdens fattige får en såkalt dividende (utbytte) fra alle nasjonalstaters salg av naturressurser og fra avgifter på forurensning. Bakgrunnen er tanken om at alle skal kunne nyte godt av jordas naturressurser og teknologiske fremskritt.

Sven Stokkeland har skrevet hovedoppgaven Borgerlønn hvor han blant annet tar for seg motforestillingene mot en slik ordning:

– De to viktigste innsigelsene mot samfunnslønn er det som kan kalles umulighetsteoremet og parasittinnvendingen. Førstnevnte handler om at samfunnslønn enten vil være for lav til å være sosialt akseptabel, eller for høy til at økonomien kan bære den.

– Dette skyldes at man forsøker å gjøre to ting på en gang – på den ene siden å gi en ytelse som er romslig nok til å hjelpe dem som i utgangspunktet trenger den, og på den andre siden at ytelsen ikke må være så høy at den undergraver arbeidstilbudet.

– Parasittinnvendingen er en kritikk av at man ikke stiller noen krav til de som mottar pengene, og at samfunnet avviker fra gjensidighetsprinsippet. Dette er et prinsipp om at alle som nyter fruktene av sosialt samarbeid har en tilsvarende plikt til å gi et produktivt bidrag tilbake. Noe annet ville være utbytting av den produktive, skattebetalende delen av befolkningen, forteller Stokkeland.

Informasjonsdirektør Finn Langeland i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) slutter seg til den siste kritikken:

– NHO har ikke tatt stilling til samfunnslønn. Jeg finner imidlertid mange betenkelige sider ved forslaget, spesielt når det gjelder dette med å yte og deretter få noe tilbake. Tolv prosent av den arbeidsføre befolkningen mottar syke- eller uføretrygd. I tillegg er arbeidsløsheten fortsatt relativt høy, målt etter hva vi er vant til her i landet. Det er neppe grunn til å tro at samfunnslønn til alle vil være et tiltak som kan bringe flere inn på arbeidsmarkedet, snarere tvert i mot, mener Langeland.

Spørsmålet er om samfunnslønnen når det kommer til stykke likevel kan være lønnsom for samfunnet:

– Det kan jeg vanskelig tenke meg. Vi vet ingenting om hvordan denne ordningen vil påvirke samfunnsmoralen. Hvis X antall mennesker velger å motta samfunnslønn fremfor å arbeide, risikerer vi at en lang rekke samfunnsfunksjoner bryter sammen. Jeg tror en slik ordning vil skape flere problemer enn den løser.

Men er et beløp på 100.000 nok til at folk flykter fra arbeidslivet?

– Mange vil nok oppfatte 100.000 kroner for ikke å gjøre noe som relativt god betaling. Husk også at det finnes et svart arbeidsmarked. Disse pengene vil kunne virke som en spore til å gå inn i den svarte sektoren.

I en tid der Norge trenger mer nytenkning, mener mange at nettopp samfunnslønn er konstruktivt for å få en slik effekt. Til det svarer Langeland:

– Forslaget er fremmet, og det vil bli debattert. Tanken om at samfunnslønn vil kunne bidra til avvikling av en lang rekke byråkratiske ordninger, er besnærende. Men fokus når det gjelder nytenkningen bør være hvordan vi best kan utnytte våre ressurser, styrke økonomien, øke sysselsettingen og trygge velferden. Vi lever i et av verdens mest privilegerte land, og har råd til å ta en debatt om et tema som samfunnslønn, noe som for det store flertall av verdens innbyggere fortoner seg som en ren illusjon. Men heller ikke i rike Norge kan vi lukke øynene for at vi må yte, før vi kan nyte.

Knut Halvorsen understreker på sin side at gjennomføring av en slik radikal reform krever at visse forutsetninger er tilstede:

– Tilstrekkelig mange må finne den nåværende situasjonen uholdbar. Og tilstrekkelig mange må dele en visjon om en bedre måte å løse problemene, og handle i forhold til dette. Det kan være nødvendig som et første skritt å inngå kompromisser for å sikre oppslutning om samfunnslønn, primært når det gjelder prinsippet om ubetinget betaling. Man kan for eksempel begrense samfunnslønnen til personer mellom 18 og 25 år, og gi dem ytelser tilsvarende folketrygdens minstepensjon. Flertallet av disse er i dag forsørget av foreldre, gjennom studiestøtte eller økonomisk sosialhjelp.

Samfunnslønn til denne kategorien imøtekommer idealet om like muligheter. Alle gis gode muligheter ved starten av voksentilværelsen – nettopp på et tidspunkt hvor de skal frigjøre seg fra foreldrene, skaffe seg bolig og kanskje etablere egen familie. Samtidig er det mulig å tenke seg vilkår for mottak av samfunnslønn, for eksempel at man forplikter seg til å delta i godkjent utdanning, yrkesopplæring, frivillig organisasjonsarbeid, alternativt omsorgsarbeid eller på annen måte gi noe tilbake til fellesskapet:

– Man bør ikke sette for høye krav siden ordningen skal være en rettighet. Den eneste forpliktelsen kan for øvrig være at mottakerne av samfunnslønn må benytte seg av stemmeretten ved stortings- og kommunevalg, foreslår Halvorsen.

Er samfunnslønn en realistisk samfunnsreform? Ja, ifølge nobelprisvinner James Meade. Han skrev i Economic Journal i 1978: «Historien viser at det som ikke er ’politisk mulig’ kan endre seg ganske radikalt og ganske raskt over tid. Ingenting blir politisk mulig med mindre det først blir foreslått og diskutert av en organisert gruppe mennesker».

Se også kommentarer til artikkelen i andre medier.