Hvorfor har religionen fått et slikt comeback? Mange religionsforskere knytter det til globaliseringen. Benjamin R. Barber formidler på en tydelig måte i boka Jihad vs McWorld at religion er blitt en viktig identitetsmarkør i en globalisert verden.
Globaliseringen har også forandret den religiøse virkeligheten i Norge, og skapt et større religiøst mangfold. Siden 1990 har antallet registrerte muslimer økt fra litt under 20 000 til nesten 80 000. Statskirken har fått en svak nedgang i antall medlemmer, mens tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke vokser. Det blir altså flere muslimer, hinduister, buddhister, katolikker, ortodokse, pinsevenner og humanetikere her i landet.
Likevel heter det fortsatt i Grunnlovens paragraf 2: «Den evangelisk lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjenner seg til den, ere forpligtet til at oppdrage deres Børn i samme.» Det er delte meninger i Norge om statskirkens rolle i det nye religiøse landskapet. Hvordan sikre en styringsform som tar hensyn til religionsfriheten og menneskerettighetene?

Generalsekretær i Human-Etisk forbund, Lars Gule, er ikke i tvil: «Vi må få et skille mellom kirke og stat og en grunnlov som bygger på menneskerettighetene i stedet for kristendommen. Kirken må slutte å opptre som forvalter av flertallets tros- og verdigrunnlag, for det er den ikke lenger i et sekularisert og livssynsmangfoldig Norge.»¹ Gule mener det må være i strid med menneskerettighetene å pålegge borgere, også statskirkens medlemmer, å gi en spesiell religiøs oppdragelse til sine barn. Han mener en verdinøytral grunnlov vil kunne bidra til å gå opp grensene mellom religion og politikk på en måte som vil være til det beste for folket.
– Et regjeringsoppnevnt utvalg jobber med å utrede forholdet mellom kirke og stat. Videre har vi empiri som viser at et flertall i Norge regner seg som ikke-kristne, sier Lars Gule til Le Monde diplomatique.
Stat/kirke-utvalget ble etablert i mars 2003 og skal legge fram sin innstilling innen utgangen av 2005. Gule går sterkt imot lederen for det forrige utvalget, prost og teolog Trond Bakkevig, som i Dagbladet 24. april 2004 forsvarer statskirken ved å vise til at flere enn før besøker kirken, for eksempel på kirkekonserter:
– Jeg kan også gå på kirkekonsert. Men bare 44 prosent av befolkningen tror at Jesus er Guds sønn – en tese som bør være ganske så sentral for Den norske kirke. Holdningen blant kirkens menn og kvinner er at du kan tro hva du vil, men så lenge du ikke er aktivt utmeldt av statskirken, regner de deg som kristen, sier Gule.

Religionssosiolog Pål Repstad ved Høgskolen i Agder har i en artikkel i tidsskriftet Kirke og Kultur² forsvart statskirken ved å peke på at den er den eneste kraft som kan hindre eller motvirke at vårt religiøse liv utvikler seg i mer samfunnsfiendtlig sekterisk retning på den ene siden, og i mer flyktige, privatreligiøse strømninger på den andre siden. Han mener statskirken er en kraft som holder samfunnet sammen, et slags samfunnets lim.
Torkel Brekke, religionshistoriker ved Universitetet i Oslo, tror på sin side at statskirken gjør nordmenn mindre religiøse:
– Når statskirken blir borte, tror jeg religionen blir mer attraktiv. Jeg har sans for religionssosiologer som snakker om religion i økonomiske termer som tilbud og etterspørsel. Når vi har en stor leverandør – statskirken – så blir varen mindre attraktiv enn når det er et bredt utvalg. Mange tilbydere vil også føre til mer forbruk av religion.
Likevel kan man spørre seg om en sekulær grunnlov ville gjort Norge mindre kristent:
– Nei, det tror jeg ikke. Amerika er et mye mer kristent land, selv om religionen der er privatisert. Jeg mener det er feil at staten skal ha så tunge interesser i et trossamfunn. Det blir konkurransevridning, for å videreføre den økonomiske metaforen. Det sentrale argumentet for statskirken blant kirkens menn og kvinner er at man ønsker politisk kontroll over kirken. Det er ikke et godt argument. Dette må være opp til folk selv. Man trenger ikke statsstøtte for å opprettholde en religiøs tradisjon. Hvis man trenger det, er det ikke verdt å holde på religionen. På dette området er jeg liberalist, sier Brekke.
Han tror kristendommen vil bli mer populær dersom statskirken forsvinner.
– Til syvende og sist handler det om identitet. Kristendommen har alltid vært en del av norskheten for veldig mange, og vil nok fortsette å være det.
– Én type kristendom som vil vokse er den karismatiske kristendommen, fordi den vokser ekstremt på global basis i dag. For karismatikerne er følelse viktigere enn teologi, og man legger stor vekt på tungetale og helbredelse ved bønn. Det er kanskje ikke en kristendom som passer perfekt i Norge, men den har mange tusen tilhengere, selv om vi som bor i Oslo ikke ser dem så godt, sier Brekke.

Jon Magne Lund, redaktør i den kristne dagsavisen Vårt Land, sier at kristenfolkets politiske preferanser har forandret seg i Norge:
– Tidligere var det slik at det eneste saliggjørende var å stemme Kristelig Folkeparti (KrF). Slik er det ikke lenger. Det er interessant i tilknytning til karismatikken, hvor Fremskrittspartiet (FrP) står forholdsvis sterkt. FrP har vært flinke til å fremstille seg som israelvenn nummer én i norsk politikk. Mens KrF prøver å ha et mer balansert utgangspunkt med fokus på nestekjærligheten og at palestinerne også er mennesker, kjører FrP på med bibelske profetier, sier Lund.
At det innvandringsfiendtlige FrP får oppslutning i karismatiske menigheter er Levende Ord bibelsenter i Bergen et godt eksempel på. Under kommunevalget i september i fjor hadde de en kumuleringskampanje for medlemmer av menigheten som stilte til valg. Resultatet ble at de fikk to representanter for FrP inn i bystyret. Pastor Enevald Flåten i Levende Ord har også kritisert islam offentlig. Hvor stor innflytelse har han egentlig?
– Flåten har stor innflytelse i sine kretser. Der er han større enn Bondevik. Lojaliteten er sterk i Levende Ord, sier Lund.

Religion preger ikke bare politikken, men også kulturlivet. For noen år siden brukte kulturradikaleren Eivind Tjønneland betegnelsen «lemenmarsj mot Gud» for å beskrive intellektuelles dragning mot religionen. Han angrep særlig 90-tallsforfatterne, som han mente orienterte seg for mye mot Gud og sin egen navle. Tjønneland mener at den materielle rikdommen og individualismen i samfunnet kan forklare noe av behovet for religion.
– En vesentlig grunn til at religionene er på vei tilbake igjen, er at vi er blitt så rike, oljenarsissistiske og uavhengige av hverandre. Når båndene mellom folk forsvinner, får Gud eller religion, nye fellesskap og kultfigurer lettere innpass, sier Tjønneland til Le Monde diplomatique.
– Den humanistiske dannelsen har falt i kurs. Nå er idealet å være ung, rik og vellykket samtidig som pressen hele tiden på en selvmotsigende måte viser at filmstjerneidealene heller ikke er noen garanti for lykken. Logikken i de kontinuerlige medieavsløringene av kjendisene er den samme som i en religiøs ofring. Først holder man gjentatte ganger opp et falskt ideal før man bryter det ned gjennom en eller annen avsløring. Man har det samme i kristendommen. Først idealiseres Kristus, så må han ofres på korset for at «vi ikke skal fortapes, men få evig liv». Folk vil ha denne offerkultusen. Den skjulte religiøse logikken i det moderne mediasirkuset er farlig, mener Tjønneland.

Venstresidas dagsavis, Klassekampen, har de siste årene konkurrert med den kristne dagsavisen Vårt Land i å dekke religiøse debatter. Oslo-biskop Gunnar Stålsett uttaler seg vel så ofte til Klassekampen som til Vårt Land. Man kan som Marx tenke seg religionen som folkets opium:
– Det kommer an på hva slags religion man har, og hvordan man tolker den, sier redaktør Bjørgulv Braanen. – En tolkning som sier at man ikke skal gjøre noe med uretten som finnes i denne verden, men vente på frelse i den neste, vil fungere som en ideologi som hindrer organisering og kamp mot urett. Men religion kan også fungere helt annerledes. Den kan være opprørsk og kjempe for et mer rettferdig samfunn her og nå.
Ifølge Eivind Tjønneland aksepterer intellektuelle religion bare fordi den kan være radikal, og de går med hodet under armen og nekter å innse at den til syvende og sist er en falsk bevissthet. Til det svarer Braanen:
– Jeg mener også det. Jeg omfavner ikke religionen, men mennesker som er religiøse er mine allierte i kampen for et bedre samfunn. Man må gjerne ha filosofiske diskusjoner om Guds eksistens, men slike diskusjoner har ingen politisk relevans. Så lenge jeg sitter i redaktørstolen står ikke anti-religiøs kamp øverst på lista. Derimot har det spilt en rolle for meg å tydeliggjøre for venstresida at kristne miljøer bærer på mye toleranse og rettferdighetsperspektiver.
Det er ifølge Statistisk sentralbyrå flere muslimer enn human-etikere i Norge. Spørsmålet er hvordan radikale forholder seg til en slik virkelighet:
– Jeg oppfatter det slik at det foregår en kamp om hvordan man skal møte muslimer. Venstresida har tradisjonelt hatt en veldig stor toleranse for innvandrere fra den tredje verden, deriblant muslimer, men er i økende grad blitt beskyldt for å være kulturrelativister. Det kreves av oss at vi skal stille flere krav til muslimene. Jeg er livredd for at den harde linja skal vinne. Når Shabana Rehman, radikale feminister og Fremskrittspartiet står på samme side, må det tenkes litt, mener Braanen.

– Det skal ikke mye til for å bli stemplet som kulturrelativist i denne debatten. Og det er jo en gammel debatteknikk det, å forsøke å ufarliggjøre motstanderen, sier islamkjenner og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, Kari Vogt. Hun etterlyser større mangfold i debatten om islam:
– Muslimer i Norge er representert ved mange forskjellige retninger. Det finnes progressive muslimer, og muslimer som er erkekonservative. Det er et mangfold av synspunkter på hva som er muslimsk praksis. I debatten om islam må man ta høyde for dette mangfoldet. Ikke skjære alle over en kam, men støtte dem som har et synspunkt man deler. Samtidig skal man huske på at det ikke er noen religiøs elite av muslimer her i landet. Det gjør nok sitt til at det er få muslimske stemmer i den offentlige debatten.
– Hvordan kan staten best ivareta religionsmangfoldet?
– De strukturelle forholdene legger til rette for fri religionsutøvelse, både i form av statlige støtteordninger og lovgivning som beskytter trossamfunn. Samtidig er det bare å konstatere at vi har en statskirkeordning som innebærer en prinsipiell favorisering av det dominerende trossamfunnet. Selv om vi har en finansieringsordning for trosminoriteter, er det nok gunstigere om vi på sikt får en stat som er nøytral med hensyn til religion, sier Vogt.