Svetten kommer uforvarende. Jeg reiser meg opp, tørker pannen, går et par skritt, svetter som en gris. Hva skjedde der på skjermen?
Videoen er bestialsk. Propagandavideoen viser den brutale henrettelsen av den sivile amerikaneren Nicholas Berg i Irak. Tv-kanalene viste bare starten, på internett ser du også drapet, du ser og hører det hele. Bødlenes svare strev med å skjære hodet løs fra kroppen til den døende på gulvet. Bergs gurgling og skrik. Det angststive ansiktsutrykket. Hodets umulige vinkel. Den spastiske kroppen under parteringen. Og til slutt hodet som veiver foran kameraet.
Mannen ble slaktet som et dyr.

La meg knytte dette til maleren Francis Bacon utsagn: «Jeg har alltid blitt svært berørt av bilder av slakterhus og kjøtt. For meg knyttes dette til korsfestelsen… Selvfølgelig, vi er kjøtt, vi er potensielle kadavre. Hvis jeg går inn i en slakterbutikk tenker jeg alltid hvor overraskende det er at det ikke er jeg som ligger der i stedet for dyret.»¹ Bacons medfølelse er spesielt en medlidenhet for «kjøttet» (se også bildet om korsfestelsen over). I kjøttet ser han lidelsen, der smertekramper og sårbarhet manifesteres. Han ser ethvert menneske som lider som kjøtt – og således beslektet dyret. Bacon gikk til slakterbutikken som om det var til kirken – medlidende overfor de døde dyrene.
Man kan sammenligne det å skjære opp eller slakte et dyr med en bestialsk partering av en levende menneskekropp. Halshoggingen av Berg lignet nærmest på avkuttingen av et fiskehode, der kniven jobber seg gjennom sprellene kjøtt og bein.
Men er det mulig å forstå hvorfor mennesker gjør slikt med andre mennesker? Er de dyr? Kan de avskrives som gale, hinsides enhver menneskelighet? Tilintetgjøres som terrorister?

Like bestialsk var den rituelle henrettelsen av den amerikanske journalisten Daniel Pearl i begynnelsen av 2002. Begge ble drept foran kamera, og kan siden betraktes som «snuff-film» på internett.
Søker vi som betrakter andres lidelser på avstand forståelse og sannhet, eller tilfredsstiller vi et voyeuristisk begjær? Hva er det som får oss i mediesamfunnet til nærmest å ernære oss av redsler og katastrofer som igjen korrumperer oss?
Man læres til å konsumere vold som bilder, bli eksperter i nærhet uten risiko. Vi venner oss langsomt til lidelsesbildene i sjokkets tidsalder. Da sjokkene stadig har utløpsdato.
Ønsket om å se noe makabert, frastøtende og pirrende er både kilde til selvplageri og behag – det gjelder jo ikke deg. Slik mennesker holder seg for øynene, mens de kikker mellom fingrene. Man senker ikke farten forbi trafikkulykker bare for å være hensynsfull.
Interessen for det morbide er ikke ny. Som den franske dikteren Charles Baudelaire skrev i 1860: «Hver eneste avis er fra første til siste linje en vev av redsler. Kriger, forbrytelser, røveri, utukt og lidelser, fyrsters forbrytelser, nasjoners forbrytelser, enkeltpersoners forbrytelser, en beruselse i all verdens grusomhet. Det moderne menneske skyller hver dag sin frokost ned med denne motbydelige dram.» Og det var før fotografier kom i avisene.
Råskapen har alltid vært til stede overalt. Den finner sted, finner sitt sted. Krig har normalt vært normen, og fred unntaket. Likevel overraskes vi hver gang vi ser råskapen i øynene. Ifølge forfatteren Susan Sontag spørs det da om vi egentlig er voksne i psykologisk og moralsk forstand. Hun mener ingen voksen person har «rett til en slik grad av uskyld, overfladiskhet, uvitenhet eller hukommelsestap.»²

En annet ting er at man sjelden aksepterer at fotografier av lidelse er kunstneriske, at slike bilder er skjønne eller estetiske. Lidelse i vårt moderne følelsesregister sees heller som en feiltakelse, ulykke eller forbrytelse. Fotobetraktninger av andres lidelser og død fører helst til moralske følelsesreaksjoner, og i blant også politiske reaksjoner – som i tilfellet med Abu Ghraib-fengselet i Irak (se også side 24).
Da jeg som redaktør for Morgenbladet for noen år siden trykket fotografier av tre døde maltrakterte palestinske torturofre, var likevel en av de mange reaksjonene at de knuste ansiktene lignet malerier av Francis Bacon.
Nettopp i malerkunsten kan lidelse være «skjønn». Malerkunsten skildrer gjerne pinsler som et skuespill med et offer, en situasjon og en omgivelse. Slik Bacons isolerte figur avgrenses på en sokkel i et spill med omkretsen av monokrome flater – en omkrets som iakttar (eller ignorerer) pinselen. Et gjentagende grep du finner rundt på Bacon-utstillingen Det sakrale og profane i Paris for tiden (se under).
Interessant nok har nettopp bildene fra Irak noen (ufrivillige) slike kunstneriske trekk. Bacon-symbolikken gjenfinnes i Abu Ghraib med den isolerte haugen av nakne forvridde irakske fangekropper ovalt plassert i midten (figur), omkretset av både interesserte (og ignorerende) soldater mellom fengselsveggenes monokrome flater. Eller i henrettelsesvideoen med Berg der en forvridd figur omkretses av andre, foran den monokrom bakgrunnen. Typiske kristenikoniske offersituasjoner.
Reaksjonene vi har på bildene henter således kraft fra en lang tradisjon.

Bacon var selv intenst opptatt av fotografi og omga seg med hauger av fotomateriale i sitt atelier – deriblant bilder fra anstalter med sinnslidende. Men Bacon kritiserte fotografiet for å være altfor figurativt og klisjéfylt, slik det presser på oss «sannheten». Bacon tok selv avstand fra det representative, figurative og alt for narrative, ved å skille ut og isolere selve figuren. «Bildet må vrenges hvis det skal gjøre et fornyet angrep på nervesystemet.» Hans mange triptykon skapte også brudd og rytmikk som unngikk representasjon og fortelling.
Han kritiserte krigsfotografiene – blodsprut på vegger ga ingen nødvendige videre implikasjoner. Bacon søkte et utrykk som skulle forstyrre en persons hele livssyklus, berøre atmosfæren mennesket lever i: «Jeg ønsket å male skriket mer enn redslene».³ Hans herjede figurer, korsfestelser, hoder og forvridde kropper søkte bakenfor figurasjonen. Bacon var opptatt av dødens problematikk, som han en gang sa til sin venn: «Vi kan betrakte vårt eget forfall i intervallet som skiller livet fra døden. Husker du steiken vi nettopp spiste? Ja, det er slik det er. Vi lever av hverandre. Så fort vi er født havner vi i det døde kjøttets skygge. Jeg kan aldri se på en kotelett uten å tenke på død.»⁴
Den sanselige volden var for Bacon annerledes enn den figurative, representerte volden.⁵ I maleriene hans finner vi kjøtt, slakt, livets opphør, korsfestelsen, selve forsvinningen. Skriket fra pavens munn (se side 5) er en reaksjon overfor intetheten. Bacon malte åpninger der «kjøttet» fikk sin fluktvei. En munn eller et jakkeerme nærmest som en åpen blodåre. Kjøttmunner blir «hoder» uten ansikt (se igjen bildene over). Bacon viser oss således hullet der kroppen forsvinner – munnen som rommer det eksistensielle skriket, fremfor kjøttet og kroppens død.
Viser oss Nicholas Bergs skrik – fremfor hans avkuttede hode.

© LMD Norden
Se også Berger artikkel om Bacon side 12-13.