 |
abonnement | om oss | annonse | café diplomatique | debatter |
|
|
«Antireklame» selger REPRESSIV TOLERANSE: Storaksjoner mot reklame på metroen i Paris er blitt et hett tema i franske medier. Antireklamebevegelsen fremstilles som trendfenomen på glanset papir. Få forsøker å finne ut hvorfor bevegelsen har oppstått.
Mot slutten av fjoråret ble franske medier plutselig klar over av det fantes reklame på metroen. At grupper av ungdommer hadde bestemt seg for at nok er nok, og gikk til angrep på plakatene, som ble sprayet fulle av frihetlige formuleringer. Og at transportselskapet i Paris, RATP, forarget hadde forlangt en million euro (omtrent åtte millioner kroner) i erstatning fra et sekstitalls aktivister som ble tatt på fersk gjerning. Etter at franske aviser og tidsskrifter oppdaget dette, har de pøst på med reportasjer som fremstiller saken som «trendstoff» – med fare for å skape bekymring blant sine egne annonsører, som finansierer dem. Hvor kommer de fra, disse brigadene som sprayer ned reklamens orden? Og hvorfor har mediene fremstått som talerør for kritikken av det systemet de livnærer seg på?
Den 28. november møtte tusen aktivister opp på metrostasjonene som var utgangspunkt for en ny storaksjon. RATP hadde imidlertid sørget for å mobilisere flere busser med politifolk for å opprettholde reklamens orden. Nærmere tre hundre aktivister ble plukket opp og arrestert, ofte uten at de hadde fått tid til å gjøre noe. Samtidig ble innehaveren av nettstedet stopub.ouvaton.org nødt til å utlevere navnet på den eneste ansvarspersonen han kjente til: en ung datakyndig som hadde satt opp det anklagede nettstedet på frivillig basis. Det var på dette tidspunktet mediene oppdaget saken, vekket av den klassiske dynamikken aksjon-reaksjon. Den 19. desember tok «antireklame»-alliansene initiativ til en sprayekveld i flere franske byer. De var oppglødd av politiets undertrykking av aksjonen 28. november og av den stigende interessen fra enkelte aviser. RATP og Métrobus (som administrerer reklamen i kollektivtransporten) valgte så å stevne 62 av de flere hundre aktivistene som var blitt anholdt, og krevde solidarisk nok at de skulle betale den beskjedne erstatningssum av en million euro. Da begynte mediene å røre på seg for alvor: Fra desember 2003 til februar 2004 kom et uendelig antall intervjuforespørsler til organisasjoner, halvkjente aktivister, spesialister på reklamens ideologi – for ikke å snakke om reportasjer under jorda med ungdommer som våger, på en kreativ og ikkevoldelig måte, å utfordre forbrukersamfunnets våpen og symboler. Aviser og tidsskrifter som Libération, Le Nouvel Observateur, Technikart, Le Monde, VSD, Le Figaro og L’Echo des savanes har slått opp store artikler akkompagnert av bilder, omtrentlige sitater og underlige portretter – med samtykke fra aktivistene, som bruker medieoppstusset til å skape oppmerksomhet omkring det skammelige rettsoppgjøret mot de 62 aktivistene. Radiokanalene kom etter, litt mer beskjedent, og deretter tv-kanalene. Den 10. mars toppes det hele ved at Libération bruker sin førsteside til saken, under tittelen: «Antireklame: Den spontane generasjon på tiltalebenken».2 For å kunne forstå hvordan denne bevegelsen har oppstått, må vi unngå å forklare nyhetsbildet ved hjelp av nyhetsbildet. Det er ingen tvil om at disse aksjonene skjer i kjølvannet av den franske lærerstreiken i 2003, de frilansende kulturarbeidernes bevegelse3 og angrepene mot forskningen i Frankrike – som har gitt næring til kritikken av at «kulturen og bevisstheten gjøres til varer». Likevel, disse utløsende begivenhetene gjør ikke antireklame-bevegelsen til et produkt av en «spontan generasjon». Den har dyptgående årsaker som bærer bud om at den kommer til å vare lenge, kanskje i andre former. Det første elementet er forsterkningen av reklamepresset som har skjedd i løpet av de siste fire årene. Invadering av det offentlige rom: busser dekket av bilder, duftreklame på jernbanestasjoner, lydreklame i korridorene på metroen, produktplassering i filmer. Systemet trenger også inn i skolen: reklameskilt inne i skolebygninger, sponsing av skolegårder, utstilling av reklamesymboler. Sexismen i reklamen blir stadig råere: porno-chic er på moten, tv-overførte show sikter seg inn under beltestedet, spekket av reklameinnslag med samme bestemmelsessted. Reklamens stadig strammere grep skaper reaksjoner. Går vi enda dypere, ser vi det stadig større gapet mellom fattiggjøringen i de lavere sjiktene (nettopp på metroen) og overflodsmyten som brettes ut over reklameplakatene – reklamens skamløshet blir mer og mer uutholdelig. Den falske «lykken» i overforbruket skaper frustrasjon blant dem som hengir seg til det, og den allestedsnærværende feiringen av penger er en konstant hån mot ofrene for den økende fattigdommen. I rundt 20 år har analyser av medie- og reklamesystemet, samt det aktivistiske arbeidet som er gjort av en del organisasjoner, lagt grunnlaget for en bevisst motstand mot ideologien om at «alt er til salgs».4 Bøker, essays og dokumentasjon (Fra Naomi Kleins No Logo til franske Putain de ta marque! av Paul Ariès5), spesialiserte tidsskrifter (blant andre Adbusters) har stått for en stadig skarpere «reklamekritikk», som dagens såkalte «antireklame»-bevegelse i stor grad har fått næring fra og brukt som utgangspunkt for sine aksjoner. Protestene kan altså ikke reduseres til en overfladisk forkastelse av reklameflommen. Den henger sammen med andre former for militant bevisstgjøring: radikal kritikk av økonomisk liberalisme og «en verden til salgs», den økologiske ødeleggelsen av planeten som er direkte knyttet til livsførselen «forbrukersamfunnet» fremmer, demokratier som spiller fallitt overfor økonomiske påbud. De mest fremskredne av aktivistene nøyer seg ikke med å rispe litt i lakken på reklameplakatene: De ser sammenhengen mellom det globale og det lokale, mellom markedets imperialisme og forbrukets ideologi. En av «antireklame»-alliansene erklærer dette i klartekst: «Vårt offentlige rom er tatt over av en håndfull multinasjonale selskaper som står i spissen for merke-økonomien, med sitt vedheng av verdensomspennende onder: avlokalisering, skamløs utbytting av den tredje verden, kommersialisering av naturressurser og kultur – og av menneskene selv.» Her ligger betydningen og nødvendigheten av offentlig motstand. Men akk: Om medienes plutselige forkjærlighet for antireklamens «korsfarere» (glanset papir, dobbeltsider, fargerike bilder) kanskje overrasket enkelte observatører, har de nok blitt beroliget av å lese artiklene. Disse hastverksarbeidene skriver seg rett inn i rekken av velkjente mediale fremgangsmåter for utnytting og ufarliggjøring. Først, vaksinen: Man innrømmer at reklamen enkelte ganger misbruker sin makt (utbredelse, sexisme, fordumming). Journalistene våre, som dermed slutter seg til denne gode saken, blir allierte. Ikke uten en viss arroganse kan de snuse på dette sekstiåtteraktige opprøret i form av spraymaling underground. Dette beroliger alle, spesielt de mest subtile reklameforsvarerne. For stilt overfor reklamens «utglidinger» beviser denne anarkistiske friheten paradoksalt nok at man kan tilpasse seg systemet, noe lederskribenten i avisen Libération sier rett ut: «Ettersom for mye reklame betyr døden for reklamen, kan denne motstanden være av det gode. Spesielt dersom den bidrar til å fornye sjangeren.»6 Fremgangsmåte nummer to handler om sammenblanding: Omtrent som begrepet «antiglobalisering», kan begrepet «antireklame» være en måte å sette merkelapp på et fenomen uten å lete etter sammenhenger, som kunne vise seg å være politiske. Man later som om man griper virkeligheten mens man egentlig konstruerer den – med utgangspunkt i et velkjent skjema for «samfunnsfenomener» som ikke kan forklares ved hjelp av fornuften. Det er betydningsfullt nok uttrykket «virvar» som går igjen i artiklene om «antireklame»-bevegelsen. Man tegner opp en uensartet gruppering av folk som har fått nok av systemet, miljøvernere som er grønnere enn De grønne, gammeldagse «reklamofober», studenter som er «ny-situasjonistiske» uten å vite det selv, hemmelighetskremmende anarkister som åpenlyst slår ut i full blomst, ikkevoldelige taggere som driver med free style, og selv fundamentalistiske skaut-forsvarere – alle deltar mer eller mindre i «sivil ulydighet» (et begrep som stadig gjentas uten å bli forklart). For å gi inntrykk av at man er «informert» slenger man på noen henvisninger til militante organisasjoner (legale, men akterutseilte), engasjerte tidsskrifter, angrende reklamefolk og så videre. Kort sagt, man filmer et «fenomen» i stedet for å analysere fundamentet for en bevegelse. Det hele skaper en slags galakseeffekt hvor man forsøker å direkte «koble på» leserne, det vil si målgruppen som man denne uka selger «antireklame» til… Samtidig som artiklene beskriver dette vakre kaoset, som tilsynelatende bare henger sammen gjennom ordet «anti», lager man en skillelinje mellom gamle og nye, mellom baktroppen som reflekterer (altfor rigide reklamekritikere, institusjonelle «reklamofober», strukturerte organisasjoner) og fortroppen som handler (spontan generasjon, umiddelbar reaksjon, internett-mobilisering). Hippe reportere, innprentet av postmodernitetens kanon, hyller hos «ny-reklamofobene» det instinktives forrang over det rasjonelle. Det mediene liker, er den tilsynelatende «ungdommeligheten», spraymalernes hyper-bevegelighet, deres storbyvariant av geriljakrig – noe som for eksempel får kulturtidsskriftet Technikart til å begynne å skrive på engelsk, for å være «in»: «no pub last night, underground, free style». Det er på grunn av sin free style-måte å aksjonere politisk på,7 at «antireklame»-bevegelsen oppfattes som overbevisende. Siden den faktisk er en del av det som er «trendy» akkurat nå, kan den bare være et forbigående motefenomen, og dermed ufarlig. Denne subtile behandlingen i mediene kan imidlertid være temmelig tilgivelig sammenlignet med den gigantiske institusjonelle ufarliggjøringen RATP nå forsøker seg på. Transportselskapet hengte en gulrot på batongen da det i slutten av mars plutselig annonserte at kunstnere av alle slag skulle få «uttrykke seg fritt» på 47 reklameboards (Tilsvarende en tusendel av RATPs årlige reklameinntekter) i en uke. Reklameskilter for «antireklame», altså… Like etter satt den svært grønne organisasjonen Agir pour l’environnement (Handle for miljøet) «i klisteret» da de kjøpte noen reklameplasser fra Métrobus som de skulle bruke til å kritisere «reklameforurensingen».8 Casseurs de pub (franske Adbusters) reagerte kraftig på dette, noe som var på sin plass. For selv om det kan være vanskelig for aktivister å unnslippe forsøkene på ufarliggjøring, er det fullstendig nytteløst å late som om man «ufarliggjør sine ufarliggjørere». Den lille fisken som går inn i magen på den store for å spise den opp innenfra, representer en strategi som fortsatt ikke har stått sin prøve. 1 Ett av slagordene som ble sprayet på plakatene, var ”Au lieu de dé-penser: pensez!” (Istedenfor å kjøpe: tenk!). Spiller på likheten mellom ordet dépenser (forbruke, kjøpe – eller bokstavelig: av-tenke) og ordet penser, tenke. O.a. |
