Etter andre verdenskrig begynte sport virkelig å bli et globalt fenomen, gjennom et stadig økende antall konkurranser. Sportens globalisering, kombinert med «sportifiseringen» av verden, er blitt en politisk-ideologisk størrelse til disposisjon for alle økonomiske makthavere. Etter at baron Pierre de Coubertin i 1896 vekket De olympiske leker til live igjen i Aten, har sport som fenomen vært kjennetegnet av en kombinasjon av flere faktorer: en utvikling uten sidestykke av nærmest alle idrettsgrener over hele kloden, internasjonal homogenisering av idrettsgrenene gjennom universelle regler, samt gradvis bortfall av lokalt forankrede teknikker og øvelser.

Idrettsheltene er blitt reklamemakernes yndlinger Doping er nå en multinasjonal industri med sine egne leverandører, filialer og mellommenn Idrettens lakeier vil blygt lukke øynene for Kinas massive brudd på menneskerettighetene

Kombinasjonen av disse faktorene har på den ene siden formet tidsoppfatningen i verden (idrettsarrangementene skjer med stadig tettere mellomrom og er blitt faste tidsmessige holdepunkt som alle forholder seg til) og endret det geopolitiske rom (idretten utspiller seg på stadig flere arenaer: ved boligblokker, på idrettsarenaer, hjemme foran skjermen, i naturen). Og det hele inngår i et tv-show som sendes til et samlet verdenssamfunn. Det kan til og med se ut til at det oppstår en ny historieoppfatning på bakgrunn av disse hittil ukjente uttrykkene for tid og rom – en historie basert på idrettsutøvernes erobringer, rekorder og prestasjoner. Slik skapes myter og «fabelaktige legender», hvor sportsheltene opptrer som guder i et hav av bilder.

Denne sportslige pandemien – utvidelsen av idrettens innflytelsessfære til sentrum av dagliglivet – kan vi få øye på i den globaliserte sportens nådeløse univers av «vinnere». Det offentlige rom, redusert til en tv-skjerm som sender drømmer, er overfylt av sport – selv politikken betraktes som en idrettsgren. Idrettsfeberen har smittet folks bevissthet med forbløffende hastighet, og gjort hvert individ til en innbitt supporter. Idretten kan nærmest regnes blant våre primærbehov – drikke, spise og sove – og den er nærmest alene om å fylle livene til ensomme folkemengder som er sløvet av sin lidenskap for det uviktige: et skudd mot mål, en sprint eller en serv. Sporten er en del av dagliglivets fundament, og for et stort antall mennesker finnes det ingenting utenfor idretten, annet enn den avgrunnsdype tomheten som formidles gjennom det den tv-overførte, uautentiske sjargongen.
Selv om de faktiske øvelsene finner sted på idrettsarenaene, forårsakes de fortryllede massenes fascinasjon nettopp av den utbredte tv-overføringen av konkurransene, som er banal og hypnotisk på samme tid. Fra ett bestemt punkt i verden – stadion – sendes bildene ut til alle mulige punkter, til alle hjem. Og konkurransene overføres på sin særegne måte: direkte, umiddelbart, i sakte film og i reprise fra alle vinkler. Om og om igjen.

Idretten er nettopp gjennom den måten den foregår på, blitt en viktig del av det som driver globaliseringen videre. Det vil si en verdensomspennende romliggjøring innenfor et enhetlig, statisk og bokstavelig talt stivnet tidssystem, som bygger på tv-overføringens universelle makt. Sportens tidsregning har erstattet den tiden som fortsatt var preget av historisitet, kompleksitet og en viss dialektisk flyt.¹ I sportens tidsregning er det idrettsarrangementene, rekordene og tv-overføringene som bestemmer rytmen. Den «reelt eksisterende» idretten består av en avsindig mengde konkurranser, som roterer i henhold til en universell kalender. Idretten er i dag bare en av bestanddelene i en tid og et rom som får sin autonomi i og av kapitalen. Den er tidens og rommets nye hersker, i sitt bilde og som bilde.

Toppidrettsutøverne er globaliseringens nye stjerner, og de har tatt filmstjernenes og showbiz-kjendisenes plass. Idrettsheltene er blitt de nye forbildene, reklamemakernes yndlinger, de ungdom skal identifisere seg med. Ikke bare bygger sponsorene opp utøvernes image som globaliserte standardprodukter: globaliseringen bringer frem planetariske sportsfigurer som er uniformert gjennom skomerket de bruker: deres felles språk er en form for kaudervelsk anglo-sportsspråk, de fører samme livsstil – drikker de samme «styrkedrikkene», bor på samme luksushotell, deler lidenskapen for raske biler, gjennomfører samme vanvittige treningsmengde, bruker de samme dopingmidlene, og er like opptatt av bugnende bankkonti.
De er innrullert i team, i staller, i lag som kontrolleres av mektige økonomiske interesser. Disse «få utvalgte» bruker sin tid på å møtes rundt omkring i verden for å vise seg frem foran et uendelig antall publikummere som er redusert til fanatiske tv-tittere eller applausmaskiner, som i realityprogrammene.
Idrettsideologiens faktiske makt er et resultat av idrettsarrangementenes tv-overføringer, uten annen styring enn en overflod av banale kommentarer. Den permanente tv-overførte globaliseringen omformer menneskers lidenskap for sport til lidenskap for bilder, til «ikonomani», for å bruke Günther Anders’ uttrykk.² Den generelle epidemi som infiserer bevisstheten stammer altså fra denne ustanselige tv-sportslige hamringen. Denne hamringen, godt hjulpet av digital teknologi som limer hver enkelt av oss til hver vår skjerm (det være seg filmlerret, mobiltelefon, hjemmekino eller vanlig tv-apparat), feirer ikke bare idrettens nye ikoner, den sørger for massiv spredning av idrettens verdenssyn.

Friedrich Engels skrev følgende: «Ideologi er en prosess som den såkalte tenkeren uten tvil gjennomfører bevisst, men det dreier seg om falsk bevissthet. De kreftene som virkelig får prosessen i gang forblir ukjente for ham – ellers ville det ikke vært en ideologisk prosess. Altså forestiller han seg drivkrefter som er falske eller tilsynelatende.»³ Slik skaper idrettens ideologi oppdiktede personifikasjoner av moralske verdier (den olympiske ånd, olympisk fred, fair play, god sportsånd, og så videre), samtidig som idrettens virkelige drivkrefter miskjennes, forvrenges eller fortrenges: akkumulasjon av kapital, frenetisk lønnsomhetsjag, de skadelige konsekvensene av konkurreringen.
Den første formen for falsk bevissthet som kjennetegner dette Disneylandet som ideologisk apparat, er fornektelsen av enhver ideologisk karakter – en politisk benektelse av idrettens politiske karakter. Idretten fremstilles som en dyrking av bragder, et alternativt samfunn for sunn konkurranse, et fortryllet og fortryllende univers hvor man kan overgå seg selv – en verden hevet over ideologiske motsetninger, politiske ståsteder og religiøse overbevisninger. Dette bildet fremstår som naivt når det kommer fra utøvere og ledere, som er fullstendig oppslukt av denne både narsissiske og stormannsgale drømmeverdenen. Det er mer pervertert når enkelte intellektuelle er like overbevist. Idretten presenteres som grunnleggende nøytral, apolitisk, utenfor all form for klassekamp, verken til høyre eller til venstre (ikke engang i sentrum), og fullstendig hevet over sosiale konflikter.

Nøytralitetsideologien benekter ettertrykkelig idrettens rolle som fordummende, indoktrinerende og massebedøvende institusjon. Like mye i den tredje verden som i de imperialistiske landenes storbyer. Denne ideologien har to hovedformer, som man uten problem vil kunne dra kjensel på under det kommende OL i Aten.
Den første formen, som iherdig fremmes av alle strømninger på venstresida, består i å påpeke at idretten finnes i alle farger, fra knallrød til lyserosa. Hvis idretten organiseres på en «progressiv» måte, kan den bidra til kvinnefrigjøring, bekjempe rasisme og fremmedfiendtlighet, fremme integrasjon, skape sosial mobilitet og fremme «kulturen». Det skal altså finnes en sann idrett, en utdannende idrett, en ren idrett, en idrett med et menneskelig ansikt. Kort sagt, en platonsk Essens eller Idé knyttet til sport, som ikke stemmer overens med de beklagelige overdrivelser, misbruket, naturstridigheten og avsporingene i den reelt eksisterende idretten. Men virkelighetens skitne forretninger, dopingskandaler og arrangerte resultater gjør selvsagt det de kan for å sette illusjonsmakerne på plass med jevne mellomrom.

Den andre formen ideologien om ideologisk nøytralitet tar, er mer massiv. Den gjenoppstår fra tid til annen i forbindelse med enstemmig bifall for den «sportslige konsensus». Den massive oppslutningen, den totale – for ikke å si totalitære – mobiliseringen av menneskemengder som «skjelver av lykke» over stadiongudenes bragder, fremlegges som bevis for at «idrettsidealet» eller «den olympiske ånd» er universelle verdier. Det er derfor ganske bekymringsverdig å se intellektuelle – som vanligvis har mer kritisk sans – slå seg sammen med de muskelelskende massene. De virker ute av stand til å se at «sportifiseringen» av bevisstheten og det falske føleriet rundt «våre» idrettshelter har reaksjonære politiske funksjoner.
De nasjonale ekstasene – noen snakker til og med om orgasmer – som fyller det offentlige rom etter en seier, har gitt idrettens venner anledning til å glede seg over en fornyet hellig enhet. Idrettsheltene fremstår dermed som fortroppen for et samfunn som har forsont seg med seg selv. Da Frankrikes flerkulturelle fotballandslag (som gikk under betegnelsen black-blanc-beur – svart-hvit-araber) vant VM i fotball i 1998, skylte en bølge av populistisk idioti over landet.

Frankrikes lagkaptein, Didier Deschamps, kunne i fullt alvor bekrefte at «fotballen visker ut raseskiller, sosiale forskjeller og politiske uenigheter».⁴ Landslagstrener Aimé Jacquet var enda mer poetisk: «Hele Frankrike kjente seg igjen i dette multietniske laget. Det er svært positivt for landet at disse unge menneskene, som er født i Frankrike, fulle av livsglede og ambisjoner, har kunnet glede så mange mennesker. Jeg tror dette kan være et flott springbrett for en nasjonal enhetsfølelse.»⁵ Lederskribenten i den kommunistiske avisa L’Humanité dro frem en metafor om «århundrets legende»: «De blåkledde heltene er nå gått inn i fotballens lysende evighet».⁶ Det overrasket derfor ingen da Zinedine Zidane ble kåret til «Frankrikes mest populære franskmann». Ei heller at de som hadde tatt de største dosene med sportsopium ville lansere ham som presidentkandidat.
Denne samstemmigheten kunne imidlertid ikke holde stand mot virkeligheten særlig lenge. Heller ikke det begjærlige blendverket av «forstadsfotball», «gatefotball», «folkesport» eller «idrett for alle» kunne hindre «den sosiale kløften» i å bli større og de kollektive bånd i «vanskelige strøk» i å gå i oppløsning. Langt fra å føre til felles forståelse, ender idrettsarrangementene snarere med dramatiske hendelser og hatefulle voldshandlinger. Dette er ikke «feilgrep» eller tilfeldigheter, men en konsekvens av «seier-for-enhver-pris”-tankegangen som dominerer på alle nivåer. Idrettsjungelen speiler her sitt alter ego: den nyliberale globaliseringens jungel.

Den andre ideologiske prosessen kommer til uttrykk gjennom en nærmest schizofren spaltning mellom offisiell diskurs⁷ og «miljøets» sørgelige kjensgjerninger: økning og forverring av vold på og utenfor idrettsarenaene, endeløse skandaler i forbindelse med mafiøs og halvmafiøs korrupsjon, «idrettsverdier» som ikke lenger dreier seg om annet enn penger, juks og bedrag av alle slag – og sist, men ikke minst, massiv doping over hele linja.
Som alltid når det er snakk om schizoide forstyrrelser, ser vi også her en dobbel spaltning: For det første fremstilles idrettsinstitusjonen som uavhengig av det globale kapitalistiske samfunnet og i stand til å utvikle en selvstendig logikk. I et samfunn som er fordervet av profittjakt skal idretten dermed kunne forbli et «rent» territorium, beskyttet av sine «verdier». Videre skal idrettsinstitusjonen være splittet mellom «god idrett» og tilfeller av «misbruk» og «avvik». Ser man det fra den synsvinkelen, er dopingproblemet kun et uheldig sidesprang som visselig går imot idrettens etikk, men som kun angår noen få juksemakere i visse spesielle idrettsgrener.

Hendelsene de siste femten årene har imidlertid klart vist at dopingproblemet ikke er en episodisk overtredelse, men en grotesk avdekking av idrettens natur: biokjemisk manipulasjon og «antropomaksimologi», for å bruke et begrep fra fordums sovjetiske teoretikere.⁸ Idretten er et totalitært prosjekt som tar sikte på å fabrikkere cybermennesker eller en ny biologisk skapning. Undersøkelser, rettssaker, innrømmelser og avsløringer har altså endelig avslørt konkurransens sanne ansikt.
Talløse dopingskandaler innen sykling og friidrett – men også innen fotball, svømming, vektløfting, langrenn og roing – har ført til overvåking av samtlige disipliner. Og som resultat av dette har flere blitt tatt i doping (også innen grener som rugby, fekting, judo, bryting og tennis). Fremfor alt har disse skandalene på ny reist det ubehagelige spørsmålet om de faktiske medisinske forholdene rundt idrettsprestasjonene i dag. Mer og mer trening, flere og flere konkurranser, massiv økning av arbeidsmengde i forbindelse med høyere krav på toppidrettsnivå, intensivering av mediepress og økonomisk satsing: Alt dette har definitivt ført til at doping nå er en multinasjonal industri med sine egne leverandører, filialer og mellommenn.⁹

Mens listen over de som tester positivt på doping blir lengre på alle nivå, later de ansvarlige som om de først nå oppdager omfanget av problemet. I etterkant av hver eneste Tour de France eller Italia rundt lover sykkelsporten at den igjen skal bli «ren», mens den i virkeligheten bare venter på neste skandale. I de andre idrettsgrenene er det visstnok kun noen isolerte svarte får som benytter seg av ulovlige substanser, og bare innimellom!
Den falske bevisstheten kommer virkelig til uttrykk når de mest klarsynte eller de mest kyniske går med på å avdramatisere dopingen gjennom formildende uttrykk: vitamintilskudd, næringstilskudd, hormontilskudd, reoksygenering, astmamedisiner, muskelstyrkende midler, kreatin og andre prestasjonsfremmende midler brukes som diskret slør over unevnelige amfetamininjeksjoner, kortisoner og forskjellige anabole steroider, høydoserte blodoverføringer, EPO- og THG-behandlinger.
Når kjente idrettsutøvere en sjelden gang blir tatt, som den kubanske høydehopperen Sotomayor, de britiske sprinterne Christie og Chambers, eller den østerrikske alpinisten Schönfelder, later man som om dette er «isolerte tilfeller». Men de utgjør bare toppen av et enormt isfjell. De andre har ikke lenger noe valg: Enten aksepterer de mer eller mindre frivillig å ty til «gode hjelpere», eller så kan de bare gi opp å leke med de store. Hadde det ikke vært for at det her dreier seg om et offentlig helseproblem, kunne man latterliggjort det hele ved å snakke om en «sportslig kløft» mellom de som allerede tilhører avhengighetens enorme sekt og de som venter på å bli medlemmer.

Og gullkalvene melkes til de er tomme. Det spiller liten rolle at flere utøvere i sin beste alder dør av «naturlige årsaker», som det heter i de subtile pressemeldingene,¹⁰ eller at andre blir narkomane, som Pantani, Maradona og mange flere som lenge ble fremstilt som «forbilder for ungdom». Og mens Verdens antidopingbyrå (WADA) gestikulerer mer og mer, viser den beskjedne håndhevingen av antidopinglovene i flere land hvor liten makt og innflytelse de faktisk har. Idrettsorganisasjonene på sin side viser lite annet enn forsømmelse, for ikke å si medskyldig likegyldighet, overfor denne tragedien.
Likevel fortsetter man å feire det som ikke er, for bedre å tie i hjel det som er. På samme måte som det «kommunistiske ideal» lenge hindret militante kommunister i å se den «reelt eksisterende» sosialismens åpenbare forbrytelser, mørklegger «idrettsidealene» og «den olympiske ånd» det som virkelige foregår i idrettens verden. På samme måte som man en gang i tiden ikke måtte «ta motet fra» de streikende Billancourt-arbeiderne,¹¹ må vi heller ikke nå ta motet fra de duperte hordene som risikerer å bli dopet. The show must go on…

Den tredje ideologiske prosessen dreier seg om det idrettslige syn på verden som en helhet av performative diskurser.¹² Idrettstroens fremste mål er faktisk å opprettholde det atletiske dogmets renhet, den olympiske mytens plettfrihet. Det er i denne illusoriske «sportsåndens» navn at flere ideologer foreslår å gjenopprette de verdiene idrettsmiljøet opprinnelig skulle stå for. Ikke bare er det et faktum at uegennytten aldri har vært annet enn en idealistisk myte, men det er også nettopp i denne uegennyttens navn at idrettsarrangement har stilt seg til tjeneste for økonomiske, politiske og ideologiske interesser som er så altfor virkelige.
Ved å påberope seg «idrettens evige verdier» på kvasi-mystisk vis, søker denne ideologien å bli en selvoppfyllende profeti. Den skal bygge bro over avgrunnen mellom den himmelske sfæres platonske «sportsidé» og virkelighetens kapitalistiske idrettsunderholdning. Som et slags kategorisk imperativ vil den legge den lite flatterende virkeligheten så tett opp til Coubertins idealer at ingen lenger ser forskjell. Disse idealene – fair play, respekt for motstanderen, olympisk våpenhvile, vennskap mellom jordens folkeslag, ungdomsfest, og så videre – som spilles på alle registre, har svært lenge vært bundet opp i falske assosiasjoner: mellom idrett og kultur, idrett og fred, idrett og demokrati, idrett og respekt for miljøet, idrett og frigjøring av folkegrupper, utstøtte og kvinner, og så videre.

Ved hjelp av en rekke tvilsomme likninger, våger idrettsideologien til og med å identifisere sitt ideal med dets reneste motsetning. Som når «friheten til å spille» i Argentina i 1978 ble feiret av fotballfans over hele verden, mens det hele egentlig ikke var annet enn en propagandaoperasjon for Jorge Rafael Videlas fascistjunta. Noe Det internasjonale fotballforbundet gikk god for.
Det var også i «den olympiske ånds» navn at De olympiske hakekorsleker ble holdt i Berlin i 1936, Stalins olympiske leker i Moskva i 1980 og de olympiske politileker i Seoul i 1988. Og det er i «det olympiske broderskaps» navn at Aten i 2004 samler en rekke «røverstater», banandiktatur og politistater som vil forsøke å sanke medaljer, ære og ry under beskyttelse av tusenvis av soldater og sikkerhetsagenter hentet inn for å forhindre terroristangrep.
Aten – som i Antikken var filosofiens og demokratiets vugge – vil deretter gi den olympiske ild videre til Beijing, et dystert symbol på østlig despotisme. Idrettens lakeier vil blygt lukke øynene for Kinas massive brudd på menneskerettighetene, slik at den olympiske festen i 2008 skal bli «vellykket».
Glemt er arbeidsleire, statsløgner, okkupasjonen av Tibet, de blodige massakrene på Den himmelske freds plass, offentlige henrettelser, maktmisbruk fra politiet, trusler mot Taiwan, og så videre. Nok en gang vil den olympiske festen bli et skalkeskjul for et totalitært regimes propaganda. Og idrettens ideologer vil med sin krimskramshumanisme rettferdiggjøre en politisk markedsføringsoperasjon for det kinesiske byråkratiet. Som vanlig vil idrettens «uendelige mål» legitimere et tyrannis monopol på illegitim vold.