Den 23. og 24. mars 2004 deltok militærsjefer fra åtte afrikanske land (Tsjad, Mali, Mauritania, Marokko, Niger, Senegal og Tunisia) for første gang på et diskret møte i hovedkvarteret til den amerikanske hærens europeiske kommando (US-EUCOM) i Stuttgart. Møtet ble presentert som «historisk», men hva som kom ut av det er fortsatt hemmelig. Temaet var «militært samarbeid i den globale kampen mot terrorisme» – nærmere bestemt dreide det seg om Sahel-beltet, buffersonen mellom Nord-Afrika og Afrika sør for Sahara, og mellom oljefeltene i nord og oljefeltene i Guineabukta.

USA har iverksatt et svært finmasket system for militær assistanse

De siste årene har USAs politiske og militære interesse for Afrika blitt betraktelig større. Det viser blant annet utenriksminister Colin Powells besøk i Gabon og Angola i september 2002 (en time i hvert land, nok tid til å bekrefte en tilstedeværelse!), president George W. Bushs rundreise til Senegal, Nigeria, Botswana, Uganda og Sør-Afrika i juli 2003, og turneen til general Charles F. Wald, nestkommanderende i EUCOM, som omfattet ti land (Ghana, Algerie, Nigeria, Angola, Sør-Afrika, Namibia, Gabon, Sao Tomé, Niger og Tunisia), to uker før møtet i Stuttgart.
Enda mer talende er Washingtons direkte deltakelse i en militæroperasjon i mars 2004 som var ledet av fire land i Sahel-området (Mali, Tsjad, Niger og Algeria) mot Salafistgruppen for forkynnelse og kamp (GSPC). «Nummer to» i denne organisasjonen, Ammari Saifi, skal ha blitt arrestert i Tsjad i mai.¹ GSPC står i likhet med Væpnet islamsk gruppe (GIA) oppført på den amerikanske listen over terrororganisasjoner, og mistenkes av Washington for å ha forbindelser til al-Qaida.
GSPC skapte blest om seg selv da gruppen bortførte 32 turister i det algeriske Sahara tidlig i 2003. Militæroperasjonen i mars 2004 var den første i sitt slag i Afrika, og bekreftet det tette samarbeidet mellom USA og Algerie. Fra januar 2004 bidro den amerikanske hæren med betydelige midler for å støtte lokale styrker i kampen mot GSPC. Støtten ble organisert gjennom det militære hjelpeprogrammet Pan Sahel Initiative (PSI), som har vært operativt siden november 2003 og har fått 6,5 millioner dollar til disposisjon for 2004. Programmet skal bistå Mali, Tsjad, Niger og Mauritania i kampen mot «smugling, internasjonal kriminalitet og terror».
Rundt 250 tonn utstyr og 350 soldater ble fraktet til regionen i løpet av to uker via en amerikansk luftbro fra flybasen i Rota i Spania. Så snart troppene og utstyret var sendt inn, ble flybeskyttelse stilt til disposisjon fra Royal Air Force-baser i Mildenhall og Lakenheath i Storbritannia. Også deler av den 32. gruppen for spesialoperasjoner, en enhet knyttet til CIA, ble mobilisert for å beskytte operasjonen. Flere uker forut for operasjonen ble deler av den 10. gruppen av de amerikanske spesialstyrkene, med base i Stuttgart, sendt for å lede treningen av maliske tropper.
«PSI er et viktig redskap i krigen mot terrorisme og har gjort mye for å åpne dører og styrke samholdet – spesielt mellom Algerie og Mali, og Niger og Tsjad – i en region vi i stor grad har oversett tidligere,» forklarte oberst Victor Nelson, ansvarlig for dette programmet ved Office of International Security Affairs i det amerikanske forsvarsdepartementet, den 23. mars. «Vi har lenge sagt at dersom presset på terroristene blir for stort i Afghanistan, Pakistan, Irak og andre steder, vil de finne nye steder å operere ut fra, og ett av disse områdene er Sahel og Nord-Afrika.»²

I løpet av knappe ni måneder, fra president Bushs besøk i Afrika i juli 2003 til Stuttgartkonferansen i mars 2004, ble det amerikanske militære engasjementet i Afrika betraktelig styrket, etter et avbrekk etter den kalde krigen. Washington har innsett hvor avhengig USA er av råvarer fra det afrikanske kontinentet: mangan (stålproduksjon), kobolt og krom som er helt nødvendig i legeringer (i flykonstruksjoner for eksempel), metallet vanadium, gull, antimonium, fluor, germanium – og selvfølgelig industridiamanter. Den demokratiske republikken Kongo og Zambia besitter 50 prosent av koboltressursene i verden, og 98 prosent av krombeholdningen i verden finnes i Zimbabwe og Sør-Afrika, som i tillegg har 90 prosent av forekomstene av metall i platinagruppen (platina, palladium, rhodium, ruthenium, iridium og osmium). Tørsten etter olje i begynnelsen av det nye årtusenet gjør også at interessen for land som Angola og Nigeria øker.
Etter USAs mislykkede intervensjon i Somalia fra 9. mars 1992 til 31. mars 1994, foretok daværende president Bill Clinton en omlegging av Washingtons afrikapolitikk. Den fornyede interessen for kontinentet ble markert med brask og bram fra 15. til 18. mars 1999, da USA var vertskap for det første møtet mellom lederne for åtte regionale afrikanske organisasjoner, 83 afrikanske ministre og deres amerikanske kolleger. Møtet ble holdt i Washington og målsetningen var å «styrke samarbeidet mellom USA og Afrika» og «oppmuntre til mer økonomisk utvikling, handel, investeringer, politiske reformer og gjensidig økonomisk vekst i det 21. århundret.»³ Selv om terrorisme sto på dagsorden på grunn av attentatene mot amerikanske ambassader i Nairobi og Dar es-Salaam i 1988, attentater som ble tilskrevet al-Qaida, resulterte møtet først og fremst i enighet om den såkalte Growth and Opportunity Act (AGOA), som ga afrikanske produkter større adgang til det amerikanske markedet.

Mer diskret var den gradvise iverksettelsen av et svært finmasket system for militær assistanse, som startet på midten av 1990-tallet. I 1996 lanserte Washington en egen styrke som skulle håndtere kriser på det afrikanske kontinentet (African Crisis Response Force, ACRF). Like etter ble denne erstattet av en struktur kalt African Crisis Response Initiative (ACRI).⁴ ACRI skulle utstyres med «ikke-dødelig» materiell, og styrkens offisielle oppdrag skulle være «fredsbevaring» og «humanitær hjelp». I virkeligheten var hovedmålsetningen med ACRI å modernisere lokale militære styrker og få dem til å tilpasse seg amerikanske normer, spesielt når det gjaldt fremveksten av terrorisme i Afrika. ACRI skulle selvfølgelig også forhindre nye katastrofer av typen Somalia.
Selv om ACRI ble etablert av det amerikanske utenriksdepartementet, var det EUCOM som fikk ansvar for den militære koordineringen av programmet, spesielt når det gjaldt bruk av Spesialstyrkene. Private selskaper som spesialiserer seg i denne sektoren, deriblant det Northrop/Grumman-eide Logicon og Military Professionnal Resources (MPRI) bidrar med logistikk (forsyning av materiell og «spesialisert sivilt personell»). MPRI er et privat konsulentfirma innen sikkerhetsspørsmål, og ledes av tidligere amerikanske offiserer. Selskapet arbeider på oppdrag fra regjeringer verden rundt. (Presisere – IRAK?)

ACRI fremstilles som et hovedsakelig humanitært initiativ, men programmene koordineres av oberst Nestor Pino-Marina, tidligere offiser med en talende merittliste: i eksil fra Cuba deltok han i den mislykkede landsettingen i Grisebukta i 1961, han er tidligere medlem av den amerikanske hærens spesialstyrker, deltok i Vietnam og Laos, var i Reagan-perioden medlem av Inter-American Defense Board og deltok i hemmelige operasjoner mot sandinistene sammen med Contras i Nicaragua på 1990-tallet.
Treningsprogrammet i regi av ACRI er laget for å sikre grunnleggende militære kunnskaper, styrke kampformasjoner og øke generalstabenes kapasitet. Opplegget kalles «minimal utrustning, maksimal trening» og bygger på seks «nøkler»: standardisering, interoperativitet, instruksjon av instruktører, gjennomsiktighet, støtte og lagarbeid. Man planlegger også å utvide treningsopplegget til å inkludere programmer som brukes i andre land, som Frankrike, Storbritannia og Belgia, samt å samarbeide med disse landene.
Mellom juli 1997 og mai 2000 organiserte ACRI oppbygging av bataljoner (mellom 800 og 1000 soldater) i Senegal, Uganda, Malawi, Mali, Ghana, Benin og Elfenbenskysten. Det amerikanske utenriksdepartementet forsynte 8000 soldater med lettere utstyr (elektriske generatorer, kjøretøy, minedetektorer, nattsynutstyr og fremfor alt kommunikasjonsinstrumenter). Det ble bevilget 30 millioner dollar til dette programmet for toårsperioden 2001 og 2002. ACRI har videreført en rekke enkeltstående militære og sivile hjelpeprogrammer som USA ikke har vært sparsomme med siden begynnelsen av 1990-tallet. Programmene har vært ledet av forsvarsdepartementet. Dette er for eksempel tilfelle for Mali (se egen sak).
I juli 2001 fulgte 400 senegalesiske soldater et opplæringsprogram for «psykologisk krigføring» i regi av ACRI. «Den aksepterte doktrinen som vanligvis brukes i NATO ble absorbert», ifølge oberst Nestor Pino-Marina.⁵[ ]Det ble også avholdt politiske og militære seminarer for 65 senegalesiske offiserer for å «forberede dem på fredsbevarende operasjoner». Øvelsen ble avsluttet med datasimulering av en krisesituasjon, ved hjelp av satellitter. Øvelsen bygde på Janus-programmet, som er utarbeidet av selskapet Logicon. Det handlet fortsatt om tilnærming til de normene som gjelder i Pentagon og om å etablere varige amerikanske installasjoner.
ACRI er imidlertid bare en liten del av USAs økende militære engasjement i Afrika. Africa Center for Strategic Studies (ACSS) ble etablert i 1999 som en del av Pentagons National Defense University. Dette akademiske senteret utdanner militært personell «på høyt nivå», men også sivile «ledere» (politiske ansvarshavende, organisasjons- og næringslivsledere, og så videre). Undervisningsprogrammene omhandler blant annet sivil-militære spørsmål, nasjonalsikkerhet og forsvarsøkonomi. I mai 2003 ble Mali valgt som vertsland for et seminar i regi av ACSS om kampen mot terrorisme i regionen: Blant deltakerne var Algerie, Tsjad, Mali, Mauritania, Marokko, Niger, Nigeria og Senegal. Frankrike og Tyskland var også representert.
Etter 11. september 2001 har USA ytterligere styrket sine militære investeringer i Afrika. «Krigen mot terror» gir amerikanske ledere de nødvendige påskudd for økt engasjement. Som president Bush selv uttrykte det under sin Afrika-turné i juli 2003: «Vi vil ikke la terroristene true de afrikanske folkene, og vi vil heller ikke la dem bruke Afrika som base for å true verden.»⁶

I tråd med dette endret Bushadministrasjonen («omorganiserte», som det heter i Pentagon) våren 2002 ACRI til å bli ACOTA, som står for Africa Contingency Operations Training Assistance. I tillegg til «fredsbevaring og humanitær hjelp», skal ACOTA også drive offensiv trening, spesielt for regulære infanteristyrker og mindre enheter etter modell fra de amerikanske spesialstyrkene, i tillegg til kampformasjoner i «fiendtlig» miljø. De afrikanske styrkene blir heretter utstyrt med standardisert offensivt materiell (gevær, maskingevær, morter, og så videre). I Washington snakker man ikke lenger om «ikke-dødelige» våpen, som man gjorde i forbindelse med ACRI, og man understreker viktigheten av «offensivt» samarbeid: «Selv om ACRI-styrkene aldri ble plassert i en situasjon hvor deres sikkerhet ble truet, må ACOTA-styrkene som havner i slike situasjoner være forberedt på å håndtere farene, siden de vil ha ansvaret for å gjenopprette ro og orden.»⁷
ACOTA er knyttet til militære treningssentre innenfor det såkalte Joint Combined Arms Training System (JCATS). Disse sentrene omtales som «uunnværlige» fordi de gjør det mulig å opprettholde nivået på militær kvalifisering og forberedelse. Det første JCATS-senteret ble åpnet i Abuja i Nigeria 25. november 2003. Sentrene drives av selskapet MPRI (se over) og bestreber seg på å «bruke sofistikert programvare for å simulere krigssituasjoner som bygger på de forholdene som virkelig eksisterer på slagmarkene. (…) Nigeria og Canada er de to eneste landene som bruker JCATS-programvare.»⁸
Ifølge oberst Victor Nelson, som i sin tid var USAs militærattaché i Nigeria og nå er ansvarlig for Pan Sahel Initiative, er JCATS «et billig redskap for å sikre opplæring av militære kadre. Selv land med få ressurser kan benytte seg av JCATS. Det handler rett og slett om å samle folk i et par uker for krigsøvelser, noe amerikanske militære i det 21. århundret allerede gjør.»
I tillegg til ACOTA deltar 44 afrikanske land i et program beregnet på offiserer: International Military Education and Training Program (IMET). Mer enn 1500 offiserer ble utdannet innenfor dette programmet i 2002. For de landene som er mest involvert i IMET (Botswana, Etiopia, Ghana, Kenya, Nigeria, Senegal og Sør-Afrika) gikk de totale kostnadene opp fra 8 millioner dollar i 2001 til 11 millioner i 2003. Det finnes også et program kalt Africa Regional Peacekeeping Program (ARP) som innebærer opplæring i offensiv taktikk og overføring av militærteknologi. Mellom 2001 og 2003 ble det bevilget nærmere 100 millioner dollar til ARP.

Den amerikanske strategien i Afrika er i all hovedsak todelt. På den ene siden dreier det seg om ubegrenset tilgang til viktige markeder, energikilder og andre strategiske ressurser. På den andre siden militær sikkerhet rundt kommunikasjonsveier, nettopp for å sikre frakt av råvarer til USA. «Det amerikanske folk lærte en ting av Golfkrigen, nemlig at det er mye lettere å sparke folk i Midtøsten i ræva enn å gi avkall på noe for å redusere Amerikas avhengighet av oljeimport,» uttalte James Schlesinger, tidligere energiminister under president Carter, i september 1992.
Det er selvfølgelig den afrikanske oljen som interesserer USA.¹⁰ Den 5. september 2002, etter å ha deltatt på verdenstoppmøtet om miljø i Johannesburg, tok Colin Powell da også turen innom Luanda (Angola) og Libreville (Gabon) – begge i oljeproduserende land. Ekspertene er enige om at det afrikanske kontinentet i løpet av de neste ti årene vil bli USAs nest største kilde til olje og eventuelt også naturgass, etter Midtøsten. I alle fall i påvente av at «situasjonen roer seg ned»… To strategiske forbindelseslinjer står i sentrum for amerikansk militær tenkning på dette området: oljerørledningen Tsjad-Kamerun i vest, og oljerørledningen Higleig-Port Sudan i øst. Det er også planer om en rørledning mellom Tsjad og Sudan.
Et kuppforsøk i juli 2003 i São Tomé og Príncipe – en liten, men svært oljerik øystat i Guinea-bukta – førte til at Washington intervenerte. Knappe tre måneder senere tilbød flere oljeselskaper, i all hovedsak amerikanske, mer enn 500 millioner dollar til utforsking av dypvannsområdene i Guinea-bukta som deles av Nigeria og São Tomé og Príncipe. Beløpet var mer enn dobbelt så mye som de to landene hadde håpet på.
I farten annonserte den amerikanske hæren et hjelpeprogram til de små lokale sikkerhetsstyrkene i São Tomé og Príncipe. Man så også for seg å etablere en militærbase der. Den amerikanske kongressen og Bush-administrasjonen erklærte offisielt at dette var en region «av vital interesse» for USA. Utenriks- og forsvarsdepartementet hadde gjort svært grundige forberedelser: general Carlton W. Fulford, sjefskommandant i EUCOM, besøkte São Tomé i oktober 2002 for å undersøke muligheten for å etablere et regionalt mandat i Vest-Afrika, mens selskapet MPRI trente opp kystvakten i nabolandene Guinea og Angola.
I Afrika sør for Sahara forsøker USA å inngå partnerskap med alle land, og påskuddene varierer fra sted til sted. Amerikanske myndigheter hevder for eksempel at den sørafrikanske hæren vil være ute av stand til å gjennomføre større militæroperasjoner, siden 75 prosent av soldatene ifølge amerikanerne er HIV-smittet. Pretoria trenger derfor massiv støtte fra Washington for å styrke sine sviktende krefter. Dette er foranledningen til at Sør-Afrika nå forbereder seg på å tre inn i ACOTA-programmet. Den sørafrikanske hæren er imidlertid ikke for svak til å sende flere tusen soldater til Irak som «sivile tilleggsstyrker», i regi av private selskaper.
I virkeligheten er det Sør-Afrikas strategiske posisjon som gjør landet interessant for USA. I løpet av den kalde krigen åpnet Pretoria sine baser for amerikanske styrker, noe som ga Washington mulighet til å kontrollere Det indiske hav mellom Afrika og flåtebasen på øya Diego Garcia. Dette var også en uunnværlig brikke i kampen mot afrikanske frigjøringsbevegelser som man mistenkte var styrt fra Moskva. I 2001 understreket den amerikanske ambassadøren Cameron Hume at sørafrikanerne og amerikanerne delte en «sterk tilknytning til demokrati, markedsøkonomi og jakten på en bedre fremtid for alle.»¹¹

USAs militære intervensjonisme i Afrika beveger seg naturlig nok inn i de gamle kolonimaktenes tradisjonelle innflytelsessfærer, spesielt Frankrikes. Denne konkurransen er åpenbar i Djibouti. Djibouti er et av de fattigste landene på planeten, det er preget av ørkenlandskap og har ingen ressurser. Man skulle derfor tro landet var uten interesse, hadde det ikke vært for dets strategiske posisjon. Djibouti har nemlig en fremskutt posisjon i en maritim transittsone som en fjerdedel av verdens oljeproduksjon transporteres gjennom (for ikke å snakke om nærheten til den sudanske oljerørledningen). Landet er også godt plassert i forhold til det strategiske beltet fra Sahel til Afrikas horn, som Washington arbeider for å «sikre». Selv om Frankrike har sin største utenlandske militærbase i Djibouti, Camp Lemoine, er landet så godt som blitt en permanent amerikansk base.¹²
Nestkommanderende i EUCOM, Charles F. Wald, oppholder seg mye i Afrika. I mars 2004 besøkte han elleve land på en uke (Marokko, Algerie, Nigeria, Angola, Sør-Afrika, Namibia, Gabon, São Tomé, Ghana, Niger og Tunisia). På en pressekonferanse i Washington for afrikanske journalister, understreket general Wald at USA og Frankrike hadde mange felles interesser i Afrika, hvorpå han la til: «Det er flere land som har gamle og historiske bånd til Frankrike. Og de snakker fransk, så det hjelper. Franskmennene vil bli involvert i den forbindelse.»¹³ En ikke helt elegant måte å fordele arbeidsoppgavene på og befeste Washingtons politiske innflytelse i Afrika.