I mannens vold - Le Monde diplomatique

Det skjer i Europa. Mengden vold som utføres mot kvinner av deres mannlige partnere har nådd svimlende høyder. Innenfor hjemmets fire vegger er brutalitet blitt den viktigste årsaken til dødsfall eller invaliditet blant europeiske kvinner mellom 16 og 44 år. Vanligere enn trafikkulykker og kreft.
Det finnes forskjeller fra land til land, men mellom en fjerdedel og halvparten av kvinnene i europeiske land er ofre for mishandling. I Portugal sier for eksempel 52,8 prosent av kvinnene at de har blitt utsatt for vold fra sin ektefelle, kjæreste eller samboer. I Tyskland blir tre kvinner drept hver fjerde dag av menn de lever sammen med, det vil si 300 kvinner hvert år. I Storbritannia blir en kvinne drept hver tredje dag, under tilsvarende forhold. I Spania drepes en kvinne hver fjerde dag, nesten hundre i året. I Frankrike dør seks kvinner hver måned på grunn av menns mishandling i hjemmet: det vil si én hver femte dag. En tredjedel av dem knivstukket, en tredjedel skutt, tjue prosent av dem kvalt og ti prosent slått til døde… Totalt i de 15 EU-landene (før utvidelsen 1. mai 2004) dør 600 kvinner hvert år – nesten to om dagen – på grunn av sexistisk brutalitet bak familiens stengte dører.
Angriperens profil er ikke alltid slik man forestiller seg. Ideologisk informasjonsvridning får mange til å tro at denne dødelige adferden først og fremst finnes hos personer med lite utdannelse, fra dårlig stilte miljøer. Det er feil. Et bevis på det er for eksempel drapet på den franske skuespilleren Marie Trintignant 6. august 2003. Hun ble drept av sin partner, en berømt artist. En rapport fra Europarådet påpeker at «episoder med vold i hjemmet ser til og med ut til å øke i takt med inntekts- og utdannelsesnivå», og at i et land som Nederland «har nesten halvparten av de som utfører vold mot kvinner universitetseksamen.» Ifølge statistikken for Frankrike, er flertallet av de som utøver vold menn som i kraft av sin stilling i arbeidslivet har en viss makt. Statistikken viser en betydelig andel mellomledere (67 prosent), ansatte i helsevesenet (24 prosent), og offiserer i politiet og hæren.
En annen utbredt fordom er oppfatningen om at denne typen vold er vanligere i «macho-landene» i sør enn i landene i nord. Her trengs også en nyansering. Romania fremstår faktisk som det landet i Europa hvor vold mot kvinner i hjemmet er mest alvorlig: for hver million rumenske kvinner blir 12,62 drept av sine mannlige partnere. Men rett etter Romania på den uhyggelige listen over de mest kvinnedrepende landene i Europa, kommer flere land som paradoksalt nok er kjent for sin høye grad av respekt for kvinners rettigheter. Først kommer Finland: for hver million finske kvinner blir 8,65 drept bak hjemmets lukkede dører. Deretter kommer Norge (6,58), Luxemburg (5,56), Danmark (5,42) og Sverige (4,59). Italia, Spania, Portugal og Irland fyller de neste plassene.
Dette viser at vold mot kvinner er et globalt onde som er temmelig likt fordelt, det eksisterer i alle land, på alle kontinenter og i alle sosiale, økonomiske, religiøse og kulturelle grupper. Det hender riktignok at kvinner selv er voldelige i sitt forhold til menn, og man måtte ikke se bilder av kvinnelige soldater som torturerer mannlige fanger i Abu Ghraib-fengselet i Irak for å bli klar over at det dessverre også finnes kvinnelige torturister. Man kan legge til at heller ikke homofile forhold er blottet for vold. Men i de aller, aller fleste tilfeller er de fremste ofrene kvinner.
Denne volden – som kvinneorganisasjoner i lang tid har arbeidet for å få makthaverne til å ta på alvor – har nådd et slikt omfang at den bør betraktes som et av de største bruddene på menneskerettighetene i dag, i tillegg til at den utgjør et alvorlig offentlig helseproblem. For det dreier seg ikke bare om fysiske angrep, om de er aldri så dødelige. I tillegg kommer den psykiske volden, truslene og ydmykelsene, samt seksuelle overgrep. I svært mange tilfeller skjer disse ulike formene for vold samtidig.
Det faktum at voldshandlingene skjer i offerets eget hjem, har alltid vært et påskudd for myndighetene til å toe sine hender og kalle dette for «private problemer». En slik holdning er det samme som å kollektivt nekte å hjelpe personer som er i fare. Et skandaløst hykleri. Alle vet at også det private er politisk. Og at denne typen vold gjenspeiler et historisk maktforhold mellom kvinner og menn som ikke er likeverdig. Ulikhetene har fremfor alt sine røtter i patriarkatet, et system basert på ideen om kvinners «naturlige underlegenhet» og menns «biologiske overlegenhet». Det er dette systemet som genererer volden mot kvinner. Volden må bekjempes gjennom dertil egnede lover. Noen vil innvende at dette kommer til å ta lang tid. Så hvorfor ikke starte med én gang, ved å etterkomme mange kvinneorganisasjoners krav om en permanent internasjonal domstol for vold mot kvinner?

1 Henrion-rapporten, utgitt av det franske helsedepartementet, Paris, februar 2001. Les også Elisabeth Kulakowska «Brutalité sexiste dans le huis clos familial» (Sexistisk brutalitet bak familiens stengte dører), Le Monde diplomatique, juli 2002.
2 Jf. rapportene: «It's in our hands. Stop violence against women», Amnesty International, London, 2004; «Les violences contre les femmes en France. Une enquête nationale», La Documentation française, Paris, juni 2002, og Le Rapport mondial sur la violence et la santé, spesielt kapittel 4 «La violence exercée par des partenaires intimes», Verdens Helseorganisasjon, Genève, 2002.
3 Olga Keltosova, Rapport til parlamentarikerforsamlingen i Europarådet om vold i hjemmet, Europarådet, Strasbourg, september, 2002.
4 Henrion-rapporten, op.cit.
5 Gisèle Halimi, «Tortionnaire, nom féminin» (Torturist, hunkjønnssubstantiv), Libération, Paris, 18. juni, 2004.
6 Se for eksempel teksten «The long march of women: Towards another world», presentert av Den internasjonale kvinnemarsjen (World March of Women) på Verdens sosiale forum i Porto Alegre i januar 2002. Les teksten i sin helhet på www.marchemondiale.org