Det er ikke bare avvikere, fredløse, opprørere og anarkister som lengter mot utopia – søkende etter frihet og nye muligheter. Utopiske øyer gir ikke bare husly til avantgarden, men symboliserer avantgarden selv, som Anselm Franke skriver i katalogen for sommerutstillingen Territories, The Frontiers of Utopia på Malmö Kunsthall.
Det forrige århundres avantgarder ville faktisk forene kunsten og livet. Fremfor en utopisk tilbaketrekning, var den utopiske bevegelsen rettet mot samfunnet. Eksempelvis den politiserte kunsten fra situasjonistene etter annen verdenskrig, hvor medlemmene av Situasjonistisk Internasjonale forslo en syntese mellom tre retninger innen estetisk og politisk teori: «eksistensialistenes begrep om å være i situasjonen, aksjonskunstens praksisformer og den gryende urbanismen.»¹ Situasjonen var en forløper for «installasjonen». Og med installasjonskunst og performance (se Skiftende kroppspråk, side 14) fulgte den konseptuelle vendingen – konseptkunsten. Mens man før tilrettela kunstarbeidet ved hjelp av teorien, ble nå teorien tilrettelagt ved hjelp av kunstarbeidet. Slik utvidet billedkunsten filosofien, man kunne også tenke med bilder, ikke bare begreper. Og med postmodernismen sto samtlige uttrykksformer til rådighet. Århundrer med yppersteprester og kunstmanifester ble avsluttet med modernismen² – kunst for kunstens skyld, utopisk tilbaketrekning der mediets egenfokus ble det hele.

Utopien spilte også en rolle for filosofene Hume og Kant som på 1700-tallet påsto at estetikk og smak spilte en «politisk» rolle.³ Den «gode smak» ble ansett som såpass ensartet i den menneskelige natur, at den skulle fungere som samfunnslimet. En estetisk samforstand som gjorde deg delaktig i en universell solidaritet – et borgerlig demokrati grunnlagt i estetisk smak fremfor moralsk plikt. I dag har nok ideen om den gode smak falmet.
Nietzsche var den første til å reflektere over avantgarden i betydningen overdrivelse, unntak og skandale – til forskjell fra den gode smaks universelle harmoni. Han ville erstatte den borgerlige sentimentalismen med en aristokratisk radikalisme for sterke lidenskaper. Nietzsche slo heller et slag for avsmaken. ⁴ Han fremhevet for 120 år siden den søreuropeiske vulgaritet og skamløshet der han fant en selvsikkerhet som var elitære skjønnånder overlegen. Den «gode smak» ble angrepet for ikke å vedkjenne seg kroppens natur. Som den italienske filosofen Mario Perniola kommenterer: «Slik blir det som er under huden på mennesket fullstendig oversett: de blodige massene, tarmene og alt som tyter frem fra disse som ekskrementer, urin, spytt og sæd.»⁵ Forkjemperne for den gode smak – som bedrev hva Nietzsche kaller «nordiske verk» – ble kvalme i møtet med sin egen kropp. Det usmakelige var ulykkens kilde. De trakk seg da heller vekk, eller «overvintret» i en høymodernisme tilbaketrukket fra tidens kulturindustri.
Fremfor tilbaketrekningen søker den avantgardistiske politiserte kunst mot kroppen, striden og konfliktenes erfaringer. I likhet med rennesansen og barokken dreier det seg om unntakene, bruddene og overskridelsene – rettet mot kroppen, territoriene. Estetikkens møte med etikken. Eksempelvis den tyske gigant-utstillingen Documenta der kunstnere sist i 2002 dokumenterte sitt eget liv, folkemord, konsentrasjonsleire og politiske opprør. En kunst som for lengst har bestemt seg for å spise seg innpå virkeligheten.
I kommunikasjonssamfunnet dreier det seg om fotografiets visuelle pregnans, videoens narrasjon, filosofiens refleksjon og computerens interaksjon – fire kunstuttrykk som kom i nevnte rekkefølge. Urbane samfunn er rettet mot produksjon og interaktivitet, fremfor tilbaketrukne maleres og skulptørers krav om beundring og estetisk bekreftelse. I dagens kunstverden konsumeres de politiserte og kommenterende kunstuttrykkene på linje med en kino eller en konsert. Av vestlige mennesker i konstant transitt, i en evig overgangsbevegelse, i en form for frihetens utfoldelse.

Aftenpostens hadde nylig en artikkel⁶ om samme filippinske Boracay, hvor folk oppfordres til å reise nå, «mens en stor del av øya fortsatt er like jomfruelig, like fredfull, like opprinnelig…» Samme artikkel nevnte også at den knøttlille øya ble besøkt av 100 000 sist påske.
Innen det politisk-økonomiske hegemoni førte utopien til en «horisontal» globalisering, en kapitaldreven kolonisering av enhver utpost. Når det meste er utforsket, når alle øyene er inntatt, begynner globaliseringen innenfra, av det mentale kulturelle interiøret – den «vertikale» globaliseringen. To former for globalisering som endrer vårt syn på den utopiske fantasi. Turistindustri og kulturindustri.
Likevel. Den utopiske lengselen blir aldri uttømt, heller ikke innen kunsten. Drivkraften bak den politiserte kunsten er nødt til å betjene seg av det utopiske. Kritikk søker ut av noe, søker mot noe bedre. Søker ut av det undertrykte, søker mot den frie utfoldelse. Også ideer, filosofi og kunst søker nye muligheter i ikke-stedet, i en tid som kommer, hos et folk og en kunst som ikke ennå er født.
Eksempelvis den nye biopolitiske kunsten (se midtsidene) i kontrollsamfunnets sammensmeltning av liv og politikk, «der livet ses som en kraft, en etikk for tanken». Da skapes vi som subjekter både estetisk og etisk, og nettopp der trer den biopolitiske kunsten inn – som en motstand, motmakt og med nye utfoldelsesmuligheter. Der har det utopiske fremdeles en oppgave. Til forskjell fra tilbaketrekning til god smak, hinsidige stasjoner, mentale eksil eller fysiske øyer.
Selv kom jeg meg aldri tilbake til Boracay. I dag er utopien om tilbaketrekning alt for normalisert blant dagens markedssubjekter – som skal frigjøre sitt selv.
Akkurat som meg. Jeg var bare tidlig ute.