Historikeren og venstresidedebattanten gjennom mange år, Harald Berntsen, er kritisk til at LO-ledelsen støtter overgangsordningene: – Det er prinsipielt forkastelig å lage ordninger som skiller på etnisk grunnlag, noe som er tilfelle med overgangsordninger. Ordningene gjelder kun for de nye landene i EU, ikke for «det gamle Europa». De er derfor diskriminerende i forhold til nasjonalitet og etnisitet.
– Jeg er prinsipielt for fri innvandring. Det er ingen rasjonell grunn til at en arbeider født i Norge skal ha fortrinnsrett fremfor en polsk arbeider. For arbeiderbevegelsen burde dette være et spørsmål om klasse, ikke om nasjonal tilhørighet. Fagorganisasjonen har til oppgave å organisere alle arbeidere i Norge, ikke bare arbeidere som er født i Norge. Hvor de kommer fra spiller ingen rolle, sier Berntsen.
– Nye arbeidergrupper vil alltid komme inn i arbeidsmarkedet. Mange var i sin tid mot kvinners deltakelse i arbeidslivet. Omkring år 1900 var det blant annet en opphetet debatt i arbeiderbevegelsen på grunn av kvinnelige settersker, som ble hindret å komme inn på arbeidsplassene. De presset lønnene ned, het det. Etter en lang og hard indre strid og debatt ble denne tilbakeliggende holdningen nedkjempet.
– I Norge finnes i dag 100.000 arbeidsløse. Også denne gruppen kan potensielt bidra til å presse lønningene ned. Hvorfor skal man ikke da lage overgangsordninger også for disse? Det er kun etniske forskjeller eller nasjonalt opphav som skiller østeuropeiske arbeidere fra norske arbeidsløse, påpeker Berntsen.
– Deler av venstresidens uklare holdning til innvandring er forkastelig. Vi kan ikke akseptere en logikk som bekjemper sosial dumping ved å diskriminere på grunn av kjønn, nasjonalitet eller etnisitet. En strategi som handler om å skjerme seg nasjonalt er svært farlig.
– Diskriminering fyrer opp under primitive måter å tenke på. Tankegangen spiller rett i hendene på Carl I. Hagen, som søker å gjøre innvandrere og andre til syndebukker for elendigheten under dagens råe kapitalisme, sier Berntsen.

Den pensjonerte samfunnsforskeren og SV-medlemmet Ottar Brox forsvarer derimot stengte grenser. – Mangel på arbeidskraft har historisk sett vært det som minsket og utryddet fattigdommen her hjemme. Når vi importerer arbeidskraft, reverserer vi denne utviklingen, sier han.
– De som skal selge sin arbeidskraft rammes av arbeidskraftimporten, mens de som kjøper den tjener på det. Økt arbeidsinnvandring vil gjøre konkurransen om de dårlig betalte jobbene større, og det vil bli enda vanskeligere for innvandrere å komme inn i det norske samfunnet. – Det er blitt stukket under en stol at arbeidskraftimport egentlig er en måte å skape større klasseforskjeller i Norge på, sier Brox.
Ifølge Harald Berntsen er Brox usolidarisk. – Om arbeidsinnvandring til Norge skaper press på lønnene her, blir det samtidig mindre arbeidsløshet i Øst-Europa. Og det gjør det lettere å kjempe gjennom bedre kår der. Arbeiderbevegelsens internasjonale solidaritet må ligge til grunn.
– Brox overser fagbevegelsens rolle. Dennes grunnidé er å regulere tilbud-og-etterpørsel-logikken når det gjelder arbeidskraft. Slik motarbeider man arbeidsgivernes offensiv ved overflod av arbeidskraft. Arbeidere slutter seg sammen i foreninger og truer kollektivt med ikke å stille sin arbeidskraft til disposisjon, det vil si streik, hvis de ikke oppnår de og de vilkårene, påpeker Berntsen.
– Fagbevegelsen må ut fra de rådende styrkeforholdene til enhver tid ta i bruk alle hensiktsmessige midler, lovlige eller ulovlige, for at tariffer og kollektive avtaler blir overholdt. Som svar på sosial dumping må en søke å allmenngjøre tariffavtalene og ty til midler som boikott, blokade, agitasjon og organisering, sier Berntsen.
Også forsker Marianne Røed ved Institutt for samfunnsforskning, mener Brox tar feil. – Vesteuropeiske studier viser at høyere innvandring ikke øker arbeidsløshetsnivået i den opprinnelige befolkningen, sier hun.
Denne forskningen viser også at det ikke er noen sammenheng mellom høyere innvandring og lavere lønn. Snarere tvert imot. – Lønnseffekten har vært svakt positiv for den opprinnelige arbeidsstyrken, er konklusjonen i studier fra det kanadiske arbeidsmarkedet, forteller Røed.
Eskil Wadensjö, professor i arbeidsmarkedspolitikk ved Stockholms universitet, har kommet til samme konklusjon. – Arbeidsinnvandringen bidrar til å styrke økonomien i offentlig sektor, og dermed muligheten til å finansiere velferdsstaten.

En norsk arbeidsplass som er avhengig av innvandrere er Oslo Sporveier. – Kollektivtrafikken i Oslo ville kollapset uten en stor andel ansatte med minoritetsbakgrunn, sier Trond Bjørgan, konsernsjef i Oslo Sporveier. – Innvandringen var en gavepakke til Oslo Sporveier. På 70-tallet hadde Sporveien prekær mangel på arbeidskraft. En enkel språktest var eneste silingsverktøy.
Ifølge The no-nonsense guide to international migration bunner ideen om at innvandrere tar jobbene fra lokalbefolkningen i en feilaktig tanke om at antall arbeidsplasser i et land er fiksert på et visst nivå. Ifølge denne logikken vil antall jobber i omløp gå ned med flere mennesker. Problemet med denne forståelsen er at den ikke åpner opp for at hver enkelt person forbruker varer og tjenester som skaper arbeidsplasser for andre. Et annet viktig poeng er at folk ikke bare tar jobber. De skaper også nye jobber. At arbeidsløsheten går opp og ned har mer å gjøre med økonomiske sykluser og konjunkturer enn med antallet mennesker som bor i landet.
– Innvandrere er stjeler ikke jobber og velferd, korrigerer Grete Brochmann ved Institutt for samfunnsforskning. – Eksperter over hele Vest-Europa påpeker at den strenge inntakspolitikken begrenser velferdsutviklingen for innbyggerne, og er til skade for landenes økonomi. Den arbeidsføre befolkningen kan bli for liten til å opprettholde velferdsnivået i årene som kommer. Knapphet på arbeidskraft fremstår som en bremsekloss på vekst og utvikling.
Faktisk bor det generelt flere på et mindre areal i de rikeste landene enn i de fattigste. I Singapore bor det for eksempel 5186 mennesker per kvadratkilometer og med en gjennomsnittsinntekt på 30.000 dollar per person. I Mongolia befolkes hver kvadratkilometer i snitt med to mennesker med en gjennomsnittsinntekt på 400 dollar.
Venstres nestleder Olaf Thommesen gikk nylig ut og hevdet at verdiskapningen best fremmes av høyere arbeidsinnvandring. – På sikt vil det være et større problem for Norge at det kommer for få arbeidsinnvandrere enn for mange, sier han til Le Monde Diplomatique.
– Slik som befolkningsveksten utvikler seg, vil oppvoksende generasjoner få mer enn nok med å ta vare på de gamle. Hvem skal ta seg av verdiskapningen når alle er opptatt av å pleie hverandre?
– Norske arbeidsgivere er helt enige med oss. I Oslo står tusenvis av jobber udekket. Arbeidsinnvandrere som kommer hit vil være en netto tilførsel for nasjonen. En annen diskusjon er asylsøkere og flyktninger. De trenger et helt annet apparat og behandling, mener Thommesen.
– Jeg ønsker ikke at arbeidsinnvandrerne skal måtte utgi seg for å være falske asylsøkere for å komme hit, påpeker Thommesen.

Historisk har innvandring vært svært viktig for industrilandene. Blant landene som rangerer blant de rikeste i verden har de fleste tatt imot mange mennesker utenfra. Canada, Australia og Sør-Afrika ble bygd opp av innvandrere.
I Asia er Singapore det landet som har trukket til seg flest innvandrere. Det er også et av de rikeste landene i regionen. Sammenhengen mellom rikdom og innvandring gjelder også i Europa. Landet som har tatt imot flest innvandrere er det økonomiske kraftsenteret Tyskland.
Det klareste eksempelet på sammenhengen mellom rikdom og innvandring er kanskje USA, landet som ble bygd opp fra grunnen av innvandrere og deres etterkommere.
Uten arbeidskraften fra Europa ville det vært umulig å bygge jernbanene, utnytte jordbrukspotensialet på prærien, utvikle amerikansk industri og bygge byer som Chicago og New York. Mellom 1850 til 1950 utviklet USA seg til å bli det rikeste og mektigste landet i verden. Innvandrerne var ikke konkurrenter til de som allerede var der – de var et verdifullt og nødvendig supplement. Befolkningen er fordoblet det siste hundreåret, mens landets rikdom har vokst enda mer.
Hele 800.000 nordmenn reiste til Amerika for å skaffe seg arbeid og inntekt i tiden mellom 1875 og 1930, ifølge Nasjonalbibliotekets samleside om emigrasjon. De kom fra fattigdom, hadde jevnt over lite utdannelse og dårlige engelskkunnskaper, men var arbeidsvillige og pålitelige.
Samtidig med utvandringen fra Norge til Amerika innvandret et stort antall svensker. Fra midten av 1800-tallet og frem til første verdenskrig kom det mer enn 100.000 svensker til Norge. For disse var Norge et slags «reserve-Amerika». Landet i vest lokket med jobber og høyere lønninger.
– Veien fra det mest tilbakeliggende Sverige til det mest fremstående Norge var kort. Østfold var Norges mest industrialiserte fylke, særlig skogindustrien stod sterkt, ifølge historieprofessor Jan Eivind Myhre ved Universitetet i Oslo.
– Mange jobbet som rallarer ved forskjellige anlegg, blant annet under utbyggingen av Krøderbanen og Bergensbanen. I byene fikk svenskene jobb i industrien. Andre jobbet som sesongarbeidere i jordbruket, såkalte «grågjess», som kom om våren og dro igjen om høsten, sier Myhre.

Ifølge historieforsker Helge Ryggvik ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo, klarte LO å bygge seg opp i den globaliserte konteksten rundt 1900-tallet nettopp på grunn av internasjonal solidaritet. – Forutsetningen for arbeiderbevegelsens vekst i den forrige globaliseringsperioden, fra slutten av 1800-tallet til første verdenskrig, var en praktisk internasjonalistisk orientering.
– Den beste måten å presse opp tariffen i konkurranseutsatte bransjer på, var gjennom solidarisk støtte til andre som kjempet samme kamp i andre land. Lokale fagforeninger og -klubber støttet streiker i andre land med streikebidrag og fikk støtte tilbake. Åttetimersdagen ble for eksempel innført som følge av en streikebevegelse som spredde seg fra land til land. Dermed kunne ikke arbeidsgiverne sette de nasjonale arbeidsstyrkene opp mot hverandre, sier Ryggvik.
– Perioden opplevde en kraftig vekst i handel, utenlandsinvesteringer og multinasjonale selskaper. Arbeidskraften var mye mer global enn i dag. Jernbanen ble anlagt av rallare fra Sverige. De store industrisentrene i Norge – Rjukan, Odda og Sulitjelma – ble oppført av innvandrere fra hele verden. Arbeidsinnvandrerne hadde med seg organisering i bagasjen. De sørget for å etablere fagbevegelsen der de jobbet, forteller Ryggvik. En rekke av lederne i norsk arbeiderbevegelse, for eksempel Martin Tranmæl, Oscar Torp og Trygve Bratteli, hadde vært arbeidsinnvandrere.
Historieprofessor Knut Kjeldstadli ved Universitetet i Oslo, har redigert det formidable bokverket Norsk Innvandringshistorie. – Migrasjon har vært en like selvsagt del av menneskenes historie som det å være bofast. Migrasjon er ikke noe unntak eller feil ved stasjonære samfunn. Selv om færre flytter varig enn de som ikke gjør det, er dette fra tidligste tid en like naturlig del av livet som å bli. Føtter har vi bokstavelig talt – røtter har vi bare billedlig talt.

Kilder:
Norsk innvandringshistorie, red: Knut Kjeldstadli, Pax Forlag AS, 2003
The no-nonsense guide to international migration, Peter Stalker, Verso, 2001
Nasjonalbibliotekets samleside om emigrasjon, www.nb.no/emigrasjon
Søkelys på arbeidsmarkedet 2/2003


Den første mai i år ble EU utvidet med ti medlemsland og 75 millioner nye innbyggere. I teorien skulle de nye EU-borgere hatt like rettigheter som arbeiderne fra de gamle EU-landene. Siden Norge er medlem av EØS gjaldt dette også her til lands. Men rett før øst-utvidelsen vedtok Norge såkalte overgangsregler.
I de tre første månedene etter utvidelsen har antallet arbeidstillatelser gitt til personer fra de nye EU-landene økt med 60 prosent, sammenliknet med samme periode i fjor. Ifølge flere entreprenører NRK har snakket med, dekker disse et stort og udekket behov for arbeidskraft.

Hvem gjelder overgangsordningene for?
Overgangsordningene gjelder for individuelle arbeidstakere fra åtte av de ti nye EØS-landene: Estland, Latvia, Litauen, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia og Ungarn. Arbeidere fra Kypros og Malta vil ha fulle EØS-rettigheter, blant annet fri bevegelighet, fra utvidelsestidspunktet.

Hvem gjelder overgangsordningene ikke for?
Arbeidstakere fra Vest-Europa omfattes ikke av de nye reglene, kun øst-europeere. Fra Øst-Europa gjelder ordningen ikke for selvstendig næringsdrivende, tjenesteytere og utstasjonerte arbeidstakere til et firma som har fått et tjenesteoppdrag i Norge.

Hvilke vilkår må oppfylles for å få arbeidstillatelse?
Arbeidssøkere kan oppholde seg i Norge i inntil tre måneder, eller seks måneder hvis de melder seg til Aetat som arbeidssøkere. Etter den tiden må personer som ikke har funnet seg en heltidsjobb forlate landet. Lønns- og arbeidsvilkårene kan i tillegg ikke være dårligere enn det som ellers er vanlig for vedkommende sted og yrke.

Hva innebærer overgangsregelen?
Første gangs oppholdstillatelse gis for ett år. Dersom arbeidstakeren mister arbeidet i løpet av denne tiden, kan tillatelsen kalles tilbake. Når en arbeidstaker har hatt sammenhengende oppholdstillatelse i minst 12 måneder, får vedkommende fri adgang til arbeidsmarkedet på linje med arbeidstakere fra de andre EØS-landene.

Hvor lenge varer overgangsperioden?
Overgangsperioden kan vare i inntil syv år fra utvidelsestidspunktet. Overgangsperioden deles opp i tre årsperioder, to-tre-to. I de to første årene skal nasjonale regler gjelde.
Landene kan etterpå velge å innføre EØS-reglene om fri bevegelighet fullt ut eller videreføre overgangsordningen.

Hvilke arbeidsinnvandrere kom til Norge tidligere?
Tidligere var det primært tre grupper av arbeidsinnvandrere som kom til Norge – sesongarbeidere, spesialister og au-pairer.
Blant de i underkant 20.000 sesongarbeiderne som kom i 2003 var cirka 60 prosent fra Polen og 30 prosent fra Lithauen. I tillegg har omtrent 2000 spesialister og 700 au pairer kommet til Norge de siste årene.

Mer info: www.odin.dep.no/krd/norsk/eu/016081-990230/index-dok000-b-n-a.html