Å leve i det arabiske språket - Le Monde diplomatique

Ordet «veltalenhet» brukes ikke mye i dag. Jeg tenker da på den betydningen dette ordet engang hadde: fremragende verbale ferdigheter (både i skrift og tale, men hovedsakelig det siste). Denne dyktigheten med ord kan til dels skyldes medfødte talenter, men den må også utvikles og skoleres. En veltalende person har egenskaper andre ikke har. Fremfor alt gode retoriske evner og solid hukommelse. Avdøde Frances Yates’ uforglemmelige og briljante studie av hukommelsen¹ viser at denne ferdigheten mer eller mindre er forsvunnet, eller i det minste ikke undervises i som eget fag lenger. Jeg har ofte spurt meg selv om det var en underliggende forbindelse mellom min fascinasjon for veltalenhet og min dype interesse for den italienske 1700-tallsfilosofen Giambattista Vico, professor i retorikk ved Universitetet i Napoli, med veltalenhet som spesialfelt.

I den arabiske litterære tradisjonen er retorikk og veltalenhet over tusen år gamle emner

En av grunnene til at vi har mistet evnen til å verdsette det nå tilsynelatende gammeldagse idealet om veltalenhet, er kanskje at latinkunnskaper ikke lenger anses som en nødvendig del av en fullverdig akademisk utdannelse. Det er antakelig derfor det i stedet legges så mye vekt på kommunikasjon, umiddelbar overbevising og evnen til å «selge» ideer. Man må imidlertid ha kjennskap til dette gamle språket, så vanskelig tilgjengelig uten stø konsentrasjon og regelpugging, for å forstå hvorfor Vico og hans samtidige oppfattet en svært oppstyltet og komplisert uttrykksmåte som veltalenhet.
En moderne variant av denne problematikken er uenigheten rundt det arabiske språket. I USA fremstilles arabisk som et kontroversielt og fryktinngytende språk av helt og holdent ideologiske årsaker som ikke har noe å gjøre med hvordan selve språket brukes, oppleves og leves i av de som har arabisk som morsmål. Jeg vet ikke hvor denne oppfatningen av arabisk som et språk som først og fremst uttrykker kaldblodig og ubegripelig vold kommer fra. Hollywood-filmene fra 1940- og 50-tallet der fæle skurker med turban freser til ofrene sine med sadistisk fryd, har ganske sikkert hatt en finger med i spillet. Det samme har dagens amerikanske medier, som kun omtaler arabere i forbindelse med terrorisme.
I den arabiske litterære tradisjonen er imidlertid retorikk og veltalenhet over tusen år gamle emner: Abbasid-forfattere² som Al-Jahiz og Al-Jurjani utarbeidet utrolig komplekse og moderne systemer for å forstå retorikk. Samtidig er hele deres arbeid basert på det klassiske arabiske skriftspråket, ikke de forskjellige regionale talespråkene. Klassisk arabisk bygger på Koranen, som er både opphav og modell for alt senere lingvistisk arbeid. Dette må forklares nærmere, for jeg tror det er et ganske ukjent aspekt for brukere av moderne europeiske språk, der det er et relativt samsvar mellom skrift og tale, og der Skriften (Bibelen) har mistet all sin språklige autoritet.
Alle arabere har et regionalt talespråk som varierer betraktelig fra sted til sted. Det skrevne standardspråket er imidlertid ganske annerledes. Jeg vokste opp i en familie der talespråket var en blanding av de regionale variantene i Palestina, Libanon og Syria. Disse dialektene var såpass forskjellige at en innbygger i et arabisk østmiddelhavsland lett kunne høre om en annen innbygger kom fra Beirut eller Jerusalem, for eksempel. Samtidig var de såpass like at man enkelt kunne kommunisere med hverandre. Ettersom jeg gikk på skole i Kairo, hvor jeg tilbrakte mesteparten av min tidlige ungdom, snakket jeg også den egyptiske dialekten, som var mye raskere og mer elegant enn noen av dem jeg hadde lært av foreldre og slektninger. Egyptisk-arabisk var i tillegg svært utbredt fordi nærmest alle arabiske filmer, hørespill og senere tv-serier ble laget i Egypt.
På 70- og 80-tallet førte oljeboomen i den arabiske delen av verden til at tv-serier ble laget andre steder også, ikke bare i Egypt. Det ble først og fremst satset på dramaproduksjoner med tale på klassisk arabisk tale. Dette slo sjelden godt an. Tunge kostymedramaer av den typen som skulle tilfredsstille programmatiske muslimske smaksdommere (og gammelmodige, ofte mer puritanske kristne) som kunne ha blitt støtt av de friske filmene fra Kairo, var etter min mening håpløst lite interessante. Selv de verste hastverksarbeidene av egyptiske tv-serier er uendelig mye morsommere enn de beste nye tv-dramaene på klassisk arabisk.
Bare den egyptiske dialekten er så utbredt. Jeg ville aldri klare å forstå en algerier, for eksempel. Så fort jeg kommer utenfor middelhavets østlige kyst, er alle dialektene uforståelige for meg. Jeg ville heller ikke forstå en iraker eller en marokkaner. Derfor benytter alle arabiske nyhetssendinger, debatter og dokumentarer, både på tv og radio, en modifisert og modernisert versjon av klassisk arabisk, som forstås i samtlige arabiske land fra Golfen til Marokko. Det samme er tilfelle i forbindelse med møter, seminarer, prekener i moskeer, og selvfølgelig også når to arabere med gjensidig uforståelig dialekt snakker med hverandre.
Klassisk arabisk er – i likhet med latin i Europa for inntil hundre år siden – fremdeles et levende språk fordi det er det felles språket som brukes i litteraturen. Det finnes en lang rekke talte dialekter, men med unntak av egyptisk har de regionale variantene aldri nådd særlig langt utover det lokale. Selv om de fleste arabiske land kan vise til betydelige mengder regional poesi (ofte svært populær i den aktuelle regionen), leses all den store litteraturen fremdeles på klassisk arabisk.
Selv forfatterne som betraktes som regionale, bruker for det meste den moderne varianten av klassisk arabisk, og bruker regionale talespråk kun i korte dialoger. Enhver person med en smule utdannelse har dermed to relativt forskjellige lingvistiske varianter av sitt morsmål. Det er ganske vanlig å sludre i vei med en journalist eller tv-reporter på dialekt, og straks opptaket begynner skifte til en strømlinjeformet versjon av det mer formelle og høflige klassisk arabisk.
Det finnes selvfølgelig en klar forbindelse mellom det klassiske språket og de regionale variantene. Bokstavene er ofte de samme, og ordstillingen er relativt lik. Ord og uttale er imidlertid ganske forskjellig, i og med at klassisk arabisk som en standard versjon av språket ikke har spor av regionale eller lokale dialekter og fremstår som et klangfullt, sindig utarbeidet og høyverdig språk med et svært komplisert bøyningsmønster – et instrument som ofte (men ikke alltid) kan brukes til briljant veltalenhet. Korrekt anvendt er klassisk arabisk uten sidestykke hva uttrykkspresisjon angår, og enkeltbokstaver innenfor et ord (men spesielt i slutten av ord) kan på imponerende mange måter varieres for å uttrykke helt forskjellige ting. Det er også et språk uten like på grunn av den kulturelle betydningen det har for millioner av mennesker. Jaroslav Stetkevych, forfatter av den beste moderne boken om arabisk språk,³ beskriver det i følgende ordelag: «Som Venus er det født som en perfekt skjønnhet, og det har beholdt denne skjønnheten på tross av tidens tann og alle store historiske omveltninger.» For en vestlig student «fremstår arabisk nærmest som en matematisk abstraksjon […] alt er klarhet, logikk, system og abstraksjon. Språket er som en matematisk formel.» Det er også et svært vakkert språk å se på i sin skriftlige form: Derav den fortsatt store betydningen av kalligrafi innenfor det arabiske språket – høyst komplekse kunstverk som handler mer om ornamentikk enn om språklig tydelighet.
Likevel har jeg bare kjent en person som faktisk snakket klassisk arabisk hele tiden. Han var en palestinsk statsviter og politiker som barna mine omtalte som «han som snakker som en bok». Vennene hans pleide å spørre ham om han også snakket klassisk arabisk når han elsket (noe som alltid har vært sett på som en umulighet, ettersom de regionale variantene anses som intimitetens språk), men han ga dem bare et gåtefullt smil til svar. Det er på et vis en underforstått pakt som bestemmer hvilken type arabisk man skal bruke i forskjellige situasjoner.
De første dagene krigen i Afghanistan pågikk, fulgte jeg med på den arabiskspråklige satellittkanalen Al-Jazeera, for å få med meg nyheter og diskusjoner det var umulig å finne på amerikansk tv eller radio. Uavhengig av innholdet i det som ble sagt, ble jeg slått av hvor velartikulerte de omstride og til og med avskyelige deltakerne var, inkludert Osama Bin Laden. Han snakket med mild stemme på et feilfritt, utvungent og flytende arabisk, noe som ganske sikkert har bidratt til å gjøre ham til den innflytelsesrike personen han tilsynelatende er (eller var). Det samme gjaldt imidlertid også for eksempel afghanerne Burhaneddine Rabbani og Gulbuddin Hekmatyar, som selv om de ikke har arabisk som morsmål, snakket utvungent i vei på klassisk (koranbasert) arabisk.
Det vi i dag kaller moderne standard-arabisk er likevel ikke nøyaktig det samme som det som brukes i Koranen, skrevet på 600-tallet. Språket i Koranen er antikt, oppstyltet og ubrukelig i dagliglivet. Sammenliknet med det språket som i dag brukes overalt i moderne prosa, er det et svært «høyverdig» språk som minner om prosa og poesi.
Moderne klassisk arabisk er hovedsakelig et resultat av en fascinerende modernisering av språket som begynte mot slutten av 1800-tallet (i det som kjennes som Nahda-perioden, eller renessansen). Denne moderniseringen ble utført av et knippe menn fra Syria, Libanon, Palestina og Egypt (svært mange av dem var faktisk kristne), som hadde gitt seg selv i oppgave å inkludere det arabiske språket i den moderne verden, ved å endre og til en viss grad forenkle syntaksen, og å «arabisere» (isti’rab) originalen fra 600-tallet. Dette innebar for eksempel å introdusere ord som «tog», «selskap», «demokrati» og «sosialisme», som ikke kunne ha eksistert i den klassiske perioden. De moderniserte også språket ved hjelp av dets allerede enorme ressurser, ved bruk av den teknisk-grammatiske prosessen al-qiyas, eller analogi (dette beskrives svært godt i Stekevychs bok – ned til hver minste detalj viser han hvordan arabiske grammatiske avledningsregler ble brukt av Nahda-reformatorene for å legge til nye ord i det allerede eksisterende systemet uten på noen måte å ødelegge det). Disse mennene ga dermed klassisk arabisk et helt nytt vokabular, som i dag utgjør omtrent 60 prosent av dagens klassiske standardspråk.
Nahda-renessansen frigjorde araberne fra skriftspråket som stammet fra de religiøse tekstene, og dette skapte en ny form for sekularitet i det araberne skrev og sa. Derfor er dagens anklager fra mennesker som New York Times’ tåpelige bedreviter Thomas Friedman og slitne gamle orientalister som Bernard Lewis – som gjentar i det uendelige at islam (og araberne) må reformeres – fullstendig grunnløse: Deres kunnskap om det arabiske språket er overfladisk og deres bruk av det er ikke-eksisterende. De viser ingen tegn til å ha hatt noen som helst befatning med virkelig arabisk språkpraksis og tenkning, hvor sporene av reformasjonen finnes overalt.
Selv arabere som av forskjellige grunner forlot den arabiske delen av verden i ung alder og nå arbeider i Vesten, gjentar det samme tullpratet, skjønt de i samme åndedrag medgir at de ikke har noen særlig kjennskap til klassisk arabisk. Egyptiske Leila Ahmed var en nær venninne av mine søstre da vi bodde i Kairo, gikk på de samme engelske skolene som oss og kom fra en arabisktalende velutdannet familie (hun tok senere doktorgrad i engelsk litteratur ved Cambridge, og skrev en interessant bok om kjønn i islam for snart 20 år siden). Det rystet meg da jeg hørte at hun nå seiler opp som en ivrig motstander av klassisk arabisk, og underlig nok også er blitt professor i religion (i islam) ved Harvard. I sine memoarer, A Border Passage: From Cairo to America – A Woman’s Journey (1999), skryter hun av den egyptiske dialektens storslagenhet, mens hun innrømmer at hun egentlig ikke kjenner til fus-ha (klassisk arabisk) i det hele tatt. Dette har tydeligvis ikke vært til hinder for hennes undervisning i islam ved Harvard, selv om det ikke skulle være nødvendig å minne om at klassisk arabisk og islam er uløselig knyttet sammen.

Ettersom Leila Ahmed i så stor grad mangler dagligdags erfaring med arabisk og ikke aner hva det vil si å leve i det arabiske språket, virker det som om hun ikke forstår at utdannede arabere faktisk bruker både regional og moderne standardarabisk. Dette fullstendig vanlige fenomenet hindrer verken naturlighet eller vakker uttrykksform, og det fører ikke nødvendigvis til en oppstyltet og didaktisk bruk av språket, slik hun later til å tro. De to språkene er porøse, og brukeren skifter utvungent fra det ene til det andre. Dette er et grunnleggende aspekt ved det å leve i det arabiske språket. Når man leser Ahmeds patetiske tirade blir man bare trist fordi hun aldri gadd å lære sitt eget språk.
De 15 første årene av mitt liv bodde jeg utelukkende i arabisktalende land. Jeg gikk på engelskspråklige koloni-skoler styrt enten av misjonærgrupper eller av det sekulære British Council. Det ble selvfølgelig undervist i klassisk arabisk på disse skolene, men det ble oppfattet som et dødt og avskrekkende språk, et lokalt motstykke til latin (derav sannsynligvis Leila Ahmeds oppfatning). Jeg lærte å snakke arabisk og engelsk fra jeg var liten, og var i stand til å veksle fra det ene til det andre. Min klassiske arabisk forfalt imidlertid ganske raskt til fordel for den prioriterte engelsken. I mine første skoleår var klassisk arabisk synonymt med formynderskap og institusjonell tvang, og med årene opparbeidet jeg en mur av motvilje mot denne undervisningen, og lærte dermed ikke stort. Jeg kunne en del passasjer fra Bønneboken (deriblant Herrens bønn), og liknende materiale utenat – til og med noen patriotiske oder og en del klassisk poesi (som jeg på den tiden anså som utålelig sentimental). Det var først mange år senere jeg forsto hvordan puggingen, bedrøvelig talentløse og undertrykkende lærere og prester, samt den påtvungne «det er til ditt eget beste»-holdningen underminerte hele prosjektet.
Arabisk grammatikk er så sofistikert og logisk tiltalende at jeg tror den kanskje passer bedre for eldre studenter som virkelig kan sette pris på den nøyaktige måten den er oppbygd på. Ironisk nok gis den beste arabiskundervisningen til ikke-arabere ved språkinstitutter i Egypt, Tunisia, Syria, Libanon og Vermont. Selv har jeg aldri virkelig hatt evnen til uten besvær å skifte fra uformell dialekt til formell klassisk arabisk. Den autoritære, undertrykkende arabiskundervisningen jeg fikk som barn og tenåring gjorde meg opprørsk og fikk meg til å holde meg til gatespråket og kun bruke den klassiske varianten til å gjøre narr, imitere pompøse talere og forbanne kirke, stat og skole.
I 1967 hadde jeg bodd i USA i 16 år (med regelmessige reiser hjem til Kairo og Libanon), og bare studert europeiske språk og litteratur. Den arabisk-israelske krigen fikk meg til å motvillig engasjere meg i politikk på avstand. Det første jeg la merke til var at politiske diskusjoner og samtaler ikke foregikk på ’amiya, eller folkelig talespråk, men som oftest på det strenge og formelle fus-ha eller klassisk arabisk. Min barndoms holdning til standardspråket kom igjen til overflaten, og jeg fikk raskt inntrykk av at de politiske analysene slik de ble lagt frem på møter og i debatter, fremsto som dypere enn de egentlig var. Det virket som om det meste som ble sagt på dette litt vel pedantiske, forsøksvist klassiske språket var basert på utenatlærte modeller for veltalenhet – det var etterlikninger, snarere enn virkelig veltalenhet. Til min store sorg gjaldt dette særlig forsøkene på å ta i bruk marxismens og frigjøringsbevegelsenes sjargong, der beskrivelsen av klasser, materielle interesser, kapital og sosial kamp ble «arabisert» og brukt i lange monologer adressert til andre sofistikerte aktivister, ikke til folket.
Politiske ledere som Arafat og Nasser – noen av dem var jeg i kontakt med – brukte dagligspråket og oppnådde etter min mening langt større effekt enn marxistene, syntes jeg på denne tiden (marxistene var også langt bedre utdannet enn både den palestinske og den egyptiske lederen). Særlig Nasser talte til sine mange tilhengere på egyptisk dialekt blandet med velklingende fraser fra fus-ha. Og ettersom veltalenhet på arabisk er så nært knyttet til dramatisk fremstillingsevne, virker Arafat i sine få offentlige opptredener som en middelmådig taler: hans uttalefeil, nøling og klossete utenomsnakk er for et utdannet øre som å høre en elefant i vill ferd gjennom et blomsterbed.
Etter noen få år innså jeg at jeg ikke lenger hadde noe annet alternativ enn å lære arabisk filologi og grammatikk på ny (ordet «grammatikk» på arabisk er for øvrig flertallsformen qawa’id – entallsformen er qua’ida, som betyr «regel», men også «militærbase»). Heldigvis fikk jeg hjelp av en av min fars gamle venner: Anis Frayha, pensjonert professor i semittiske språk ved Det amerikanske universitetet i Beirut, ble villig min lærer. Fra sju til ti hver dag i nesten ett år mottok jeg undervisning uten lærebok, men med bruk av hundrevis av passasjer fra Koranen (som i bunn og grunn er selve grunnlaget for arabisk språk), klassiske forfattere som Al-Ghazzali, Ibn Khaldun og Al-Mas’udi, samt moderne forfattere fra Ahmed Shawki til Mahfouz. Frayha var en usedvanlig dyktig og effektiv lærer. Hans undervisning viste meg språkets virkemåte gjennom metoder som passet svært godt overens med mine egne faglige interesser og filologiske opplæring i vestlig litteratur. Omtrent på denne tiden holdt jeg et seminar om 1700- og 1800-tallsforfatteres tanker rundt språk (jeg kalte det «språkets litteratur»), der jeg blant andre tok for meg Vico, Rousseau, Herder, Wordsworth og Coleridge, Humboldt, Renan, Nietzsche, Freud og Saussure. Takket være min lærer Frayha ble jeg introdusert for – og inkluderte senere i min egen undervisning og skriving – arabiske grammatikere og lingvister, deriblant Al-Khalil ibn Ahmad, Sebawayh og Ibn Hazm – hvis arbeider var 700 år eldre enn de europeerne jeg tok for meg.
I motsetning til engelsk er arabisk talespråk – det være seg dialekter eller standardversjonen – fullt av høflighetsformer som utgjør det som kalles adab al lugha, eller passende språklig oppførsel. Et individ som ikke er en nær venn, tiltales alltid i flertallsform, og spørsmål som «hva heter du» stilles alltid ærbødig og indirekte. Som på japansk – og i mindre grad på fransk, tysk, italiensk og spansk – har man på arabisk et vell av forskjellige uttrykk alt ettersom hvilken situasjon man er i eller hva man snakker om.
Jeg hadde en onkel som jobbet i bank. Han hadde denne fantastiske egenskapen som gjorde at han kunne holde på med slik indirekte høflighet i over 15 minutter – et kvarter med ridderlig åndsfraværelse. Dette er helt utenkelig på engelsk, men i den arabiske verden læres det fra barnsben av, til bruk i situasjoner der det er lite å snakke om, men mye som må sies. Jeg syntes alltid dette var svært underholdende, særlig fordi jeg hadde store vanskeligheter med å gjøre dette selv mer enn en kort stund.
Satellittkanalen Al-Jazeera, som blir svartmalt i amerikanske medier av såkalte eksperter, dekker ikke bare et bredere spekter av politiske meninger enn langt de fleste tilgjengelige medier i USA: Bruken av klassisk arabisk gjør at man aldri ser slike grusomme verbale tøffinger som fjerner all troverdighet fra talkshows og paneldebatter i USA – selv når debattantene heftig diskuterer sentrale politiske eller religiøse emner.
Jeg lærte tidlig hvor mye som ble forventet av en klassisk arabisk taler, eller khatib, i offentlige sammenhenger. Min mor og min grandtante, som var lærer i arabisk, hadde vært tilstede under en tale holdt av en kjent egyptisk personlighet i Kairo. Det var enten en politisk tilstelning eller en minnestund, jeg husker ikke helt, men jeg husker at de sa det var flere Azhar-sjeiker til stede. Min mor hadde lagt merke til at ved flere anledninger i løpet av den svært høytidelige og omstendelige talen, reiste en og annen sjeik seg og sa «allahoma», for så å sette seg ned igjen med det samme. Slik uttrykte de sin begeistring (eller sin misnøye) for en flott formulering (eller feil tonefall). Historien illustrerer hvor stor betydning veltalenhet (eller manglende sådan) har.
Selv har jeg aldri vært vitne til en slik hendelse som den min mor og min grandtante fortalte om, men jeg minnes med en viss forlegenhet første gang jeg selv holdt en tale på arabisk. Det var i Kairo for vel 20 år siden. Jeg hadde da snakket offentlig på fransk og engelsk i årevis, men aldri på mitt eget morsmål. Etter talen kom en ung slektning bort til meg og fortalte hvor skuffet han var over hvor lite veltalende jeg hadde vært. Men du forsto hva jeg sa, spurte jeg ham litt anklagende, ettersom jeg var mest opptatt av at tilhørerne skulle forstå de ømtålige politiske og filosofiske synspunktene jeg hadde lagt frem. Ja, selvfølgelig, svarte han, det var ikke noe problem å forstå deg, du var bare ikke retorisk eller veltalende nok. Denne bemerkningen henger fortsatt over meg når jeg nå holder taler på arabisk, ettersom jeg ikke er i stand til å forvandle meg selv til en faseeh, en veltalende orator. Jeg blander hele tiden dagligdagse og klassiske uttrykk, med det resultat (som jeg en dag høflig ble fortalt) at jeg minner om en person som har en Rolls Royce, men foretrekker å kjøre Volkswagen. Jeg jobber fremdeles med å løse dette problemet, for ettersom jeg benytter flere forskjellige språk, vil jeg ikke ha på meg at jeg sier en ting på engelsk og noe annet på arabisk.
Jeg må innrømme at selv om jeg hevder at jeg ved å snakke som jeg gjør unngår utenomsnakk og tilgjorthet, er det samtidig en måte å dekke over den følelsen jeg fremdeles har av å tumle rundt i utkanten av dette språket, i stedet for å stå støtt midt i det.
Det er først de siste 10-15 årene jeg har oppdaget den beste, den reneste og den skarpeste arabiske prosaen jeg noensinne har lest og hørt. Den er skapt av romanforfattere som Elias Khoury eller Gamal El-Ghitany, og av to av våre største nålevende poeter: Adonis og Mahmoud Darwish. Disse to når rapsodiske høyder i sine oder – og bergtar fullstendig sitt publikum – mens deres prosa er skarp som et barberblad, et aristotelisk instrument som i eleganse minner om Empson eller Newman. Deres språkkunnskaper er imidlertid så virtuose og naturlige, deres talegaver så mektige, at de kan være veltalende og klare på en og samme tid, uten å måtte ty til fyllord, slitsomt skvalder eller nytteløst skryt. En relativt fersk bruker av det klassiske språket, som meg selv – altså en som ikke har lært det som en del av islamsk undervisning eller i et nasjonalt arabisk skolesystem (der man i motsetning til i kolonimaktens skoler faktisk lærte språket grundig) – må fremdeles tenke så det knaker for å klare å sette sammen en klassisk setning på korrekt og klart vis. Resultatet blir ikke alltid elegant, for å si det mildt.
Ettersom arabisk og engelsk fungerer på svært forskjellig måte, og også fordi veltalenhetsidealet langt fra er det samme i de to språkene, er en perfekt tospråklighet av den typen jeg ofte drømmer om, og innimellom hovmodig mener jeg nesten har oppnådd, egentlig umulig. Det finnes enorme mengder litteratur om tospråklighet, men ingenting av det jeg har lest har klart å behandle det å faktisk leve i (som ikke er det samme som å kjenne) to språk fra to forskjellige verdener og to forskjellige språkfamilier. Jeg mener ikke at man ikke kan briljere i et fremmedspråk, slik polskfødte Conrad gjør det på engelsk – det er bare det at fremmedheten alltid vil være der. Hva betyr det egentlig å være fullstendig tospråklig?
Jeg har forlatt steder som på grunn av krig eller andre ting ikke lenger eksisterer, og har svært få eiendeler fra min barndom og ungdom. Derfor er det trolig at jeg som et eksperiment har gjort disse to språkene til et minne jeg kan bære med meg overalt, innvendig – med aksenter, klanger og toner jeg forbinder med en tid, et sted, eller en person. Jeg husker og lytter fremdeles til det folk sier, hvordan de sier det, hvilke ord de fremhever og nøyaktig hvordan det gjør det, og jeg tror det er derfor det i engelsk litteratur er de komiske figurene til Hopkins og Shakespeare som har gjort et så uutslettelig inntrykk på mitt språkøre.

1 Frances Yates, The Art of Memory, Harmondsworth, 1969. < BR > 2 Abbasid dynastiet, 750 – 1258. Oppkalt etter profeten Muhammeds onkel, al-Abbas. O.a.
3 Jaroslav Stetkevych, Reorientation. Arabic and Persian Poetry, Indiana University Press, Bloomington, 1994.