Den internasjonale bistanden har ikke alltid vært slik. Det første større initiativet, Marshallplanen i etterkrigstidens Vest-Europa, var en suksess. Marshallplanen ble lansert av USA, men europeerne hadde selv ansvaret for å administrere den. Amerikanerne stilte ikke krav om at Europa skulle svekke beskyttelsen av egen industri, avregulere kapitalflyten og betale tilbake lånene umiddelbart. Både giver og mottaker mente offentlig kontroll var nødvendig, og Marshallplanen fungerte nettopp fordi den var en plan – som inspirert av keynesiansk tenkning nettopp skulle gjenopplive og reformere europeisk kapitalisme gjennom offentlig regulering og sosiale investeringer.
Denne suksessen, og noen få andre slik som i Sør-Korea, er ikke blitt gjentatt. Tvert imot har utviklingshjelpens senere historie vært overskygget av nederlag. Siden 1950-tallet har høyst diskutable ideologiske valg ledsaget bistandspolitikken, i Afrika, i Latin-Amerika og i Øst-Europa. Bistandsøkonomer og forvaltere har lenge fremholdt sosiale ulikheter som noe uunngåelig, ja, til og med som en forutsetning for vekst.² Omfordeling av jord og inntekter er blitt avfeid som ikke bare virkningsløst, men rett og slett idiotisk. Vekst må starte fra toppen og dryppe nedover. I dag har imidlertid denne tankegangen avslørt seg som fullstendig feilaktig. Forskere peker på at ulikhet faktisk har vært til hinder for vekst og fattigdomsreduksjon.³

Se bare på Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen. Rundt 1989 begynte bistandssystemets høyborg i Washington DC – USAs statskasse, Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken og USAID – å interessere seg for disse områdene. Målet deres var ikke «utvikling», og heller ikke fattigdomsreduksjon. Ifølge den amerikanske økonomen Jeffrey Sachs, en av sjefsarkitektene for bistandsdrevne «reformer», handlet det om å avslutte Den kalde krigens agenda og sette en strek for statssosialismen.
Bistandens trosbekjennelse var markedsfundamentalisme og metoden var «sjokkterapi»: strenge tvangsmidler overfor vanlige borgere og sjenerøs oppmuntring av såkalte entreprenører. Det var ingen offentlige kontrollmekanismer, og vestlige konsulentselskaper skummet fløten. Noe forsvant som kapitalflukt. Det fantes noen få lokale vinnere – gangstere, rike oligarker og teknokrater – og mange tapere, stort sett vanlige lønnsarbeidere. I dag lever store deler av befolkningen i Øst-Europa og Sovjetunionen under prekære forhold.
Enkelte observatører hevder man ikke kan klandre bistandsagentene og deres fundamentalistiske ortodoksier for denne katastrofen. Men for Joseph Stiglitz, nobelprisvinner i økonomi og en sentral figur i det politiske miljøet i Washington på 1990-tallet, var deres tilnærming til bistand «som å brenne av et gammelt lag med husmaling ved hjelp av en flammekaster, for så å beklage seg over at de ikke kunne fullføre malejobben fordi huset var brent ned».⁴

Fattigdomsreduksjon ble bistandsindustriens formelle eksistensberettigelse først sent på 1990-tallet. Etter at bistanden i 50 år har tjent andre hensikter, nemlig anti-kommunisme og markedstilgang for vestlige varer og investorer, er det imidlertid grunn til å tvile på om den nye offisielle strategien vil forandre noe. Det er riktig at bistand kan fungere som katalysator for utvikling og ha en frigjørende effekt: vaksinasjonsprogrammer og styrking av det offentlige helsevesenet i Sør-Asia og i enkelte afrikanske land, og kamp mot store landeiere i Taiwan, er eksempler på det. Bistand fra Skandinavia, og senere også fra EU, bidro også til anti-apartheidbevegelsens seier i Sør-Afrika. Men når bistanden styres av en slags markedsleninisme – tvangsmessig gjennomføring av et polariserende eksperiment i en tåke av orwelliansk propaganda – er den et problem forkledd som løsning.
Bistand har røtter i kolonialismen. Britene rettferdiggjorde sitt styre i Afrika ved å gi seg selv to oppgaver: politisk formynderskap og økonomisk utvikling – det vil si å trekke ut overskuddet fra land som var underordnet i den globale arbeidsfordelingen. Et lignende dobbelmandat har vært retningsgivende for bistanden. Resultatet er kolossale paradokser: ekstern kontroll av økonomisk politikk under betegnelsen «lokalt eierskap», utadrettede økonomier betegnet som intern utvikling, samt aktiv oppmuntring til å ta opp lån, under betegnelsen nasjonal selvbestemmelse.

Bistandsindustrien er gjennomsyret av paradokser og illusjoner. Overføringene fra rike til fattige er faktisk langt mindre enn det som fremgår av de offisielle tallene. Mesteparten av bistandspengene brukes i eller strømmer tilbake til giver- og utlånslandene: tilbakebetaling av gjeld, kapitalflukt, lovlige og ulovlige overføringer av overskudd og honorarer, hjerneflukt, kjøp av tjenester og materiell, for å nevne noe. I 2001 delte bistandssystemet ut 29 milliarder dollar til utviklingsland. Samme år fikk kreditorlandene 138 milliarder dollar tilbake fra u-landene i form av avdrag på lån…⁵ Vilkårene for mange «myke» lån er faktisk hardere enn hos kommersielle banker. «Avhoppere» som Joseph Stiglitz og finans-filantropen George Soros bekrefter i dag at det er de fattige som gir bistand til de rike. Dette bidrar blant annet til et forbruksnivå i USA – den gjerrigste bistandsyteren – som er langt høyere enn den innenlandske produksjonen ellers skulle tilsi. Bistandsindustrien avleder oppmerksomheten fra slike nøkterne realiteter.
Til tross for rituelle klagerop om mangel på koordinering blant giverne, marsjerer de fleste aktørene i takt. Parademestrene IMF og Verdensbanken er formelt underordnet vestlige finansdepartementer, hovedsakelig den amerikanske statskassen med støtte fra Wall Street. På 1970-tallet argumenterte en gruppe bistandsministere fra Skandinavia, Canada og Nederland for at bistand primært skulle gå til stater som respekterer menneskerettighetene, og spesielt sosiale og økonomiske rettigheter. Innen slutten av 1980-tallet hadde likevel alle nasjonale og FN-styrte bistandsorganer falt inn i hovedstrømmen, hvis motto var at økonomiske lover var som tekniske lover, og at det ikke finnes noe alternativ til Washington-konsensusen. Uenighet innad i industrien ble og blir fortsatt slått ned på – slik som da Stiglitz forlot Verdensbanken på befaling fra USAs statskasse.

Handelsinteresser og geopolitikk har alltid ligget rett under overflaten, selv om bistanden er blitt pakket inn i humanitære og utviklingsorienterte begreper. Men blandingen av motiver er kompleks også på mottakersiden, der elitene vet å forandre talemåte uten å endre praksis. Nye mantra fra giversiden, som «balansert vekst», grunnleggende behov, «riktig prisfastsettelse», godt styresett og fattigdomsbekjempelse, dukker raskt opp i nasjonale politiske dokumenter og offentlige uttalelser i mottakerlandene. Afrikanske ledere fra Mobutu til Moi har vist seg særdeles stø på foten i den rituelle dansen med giverne. Bistanden fremstår som et skyggeteater som avleder oppmerksomheten fra det som virkelig står på spill. Stedfortrederkriger mot venstre-nasjonalistiske regimer eller opium- og coca-dyrkere har ødelagt steder som bistanden samtidig skulle hjelpe. Dumping av vestlig korn, kjøtt, tekstiler og brukte klær har tært på, om ikke ødelagt, lokale produksjonsinitiativer og vanskeliggjort bistandsanstrengelser for å støtte slik produksjon. Lavinntektsland forventes å styrke sin «menneskelige kapital» gjennom stipendordninger finansiert av vestlig bistand, men de samme vestlige myndighetene deltar aktivt i rekruttering av helsearbeidere, ingeniører og datateknikere fra disse landene. En av tre afrikanere med universitetseksamen arbeider utenfor Afrika.

Den største bristen i bistandssystemet er imidlertid måten det medvirker til utbredelsen av markedsfundamentalismen – en økonomisk skole som er blitt sammenlignet med voodoo og astrologi.⁶ I Latin-Amerika, Afrika og det tidligere Sovjetunionen har konsekvensene av denne politikken vært svak vekst, dårligere offentlige tjenester, sosial eksklusjon og politisk ustabilitet. Slike forhold har fått de fleste bistandsprosjekter til å grunnstøte.
Bistandsspråket er fullt av begreper som «borgermedvirkning» og «lokal politisk styring», men mesteparten av tenkningen, planleggingen og administreringen av bistanden er fortsatt forbeholdt utenforstående. Og selv der hvor utenlandske organisasjoner ikke trekker i trådene, vil deres avløsere med utdanning fra Vesten – som «Chicago Boys» i Latin-Amerika eller «Berkeley-Mafiaen» i Indonesia – entusiastisk fremme den samme politikken fra strategiske stillinger i finansdepartementene og sentralbankene.
I løpet av de siste 20 årene har bistandssystemene ikke bare hjulpet til med å svekke mottakerlandenes suverenitet, de har også bidratt til å krympe og avlegitimere staten og offentlige tjenester. Dette er tydelig i måten bistanden vanligvis administreres på: Givere foretrekker å kanalisere den gjennom kjeder av konsulentfirmaer, nonprofit-organisasjoner og spesielle prosjektenheter. Disse kjedene går vanligvis utenom nasjonale regjeringer (selv om de rekrutterer mange av de beste folkene vekk fra offentlige tjenester), og de er ikke underlagt demokratisk kontroll. Nasjonale myndigheter rapporterer oppover til givere og utlånere snarere enn nedover til innbyggerne. Etter hvert uthuler dette både staten og politikken.

I mange bistandsberørte land har grunnleggende tjenester som skole og helsevesen blitt forverret. Dette bekreftes blant annet av en rapport fra Organisasjonen for samarbeid og økonomisk utvikling (OECD) om Mali, publisert i 2000. Ifølge denne studien, «svekker bistanden nasjonale institusjoner» gjennom å gå utenom offentlig sektor. I tillegg er bistanden fritatt for skatter og avgifter, og «tar ikke hensyn til maliske bidrag til utvikling». OECD understreker motsetningen mellom den nominelle størrelsen på hjelpen (50 dollar per innbygger i en periode på 20 år) og stagnasjonen og til og med nedgangen i levestandard for middelklassen og for fattige i Mali, som siden 1981 er blitt underlagt strukturtilpasningsprogrammer.⁷ I tillegg har privatiseringer, som ofte er blitt gjennomført i det skjulte, skapt en klasse av nyrike knyttet til vestlige interesser og gitt grobunn for utbredt kynisme. Den offentlige orden er blitt svært skjør. Land som Liberia og Somalia var en gang store bistandsmottakere, i dag preges de av kaos.
På midten av 1990-tallet gjorde bistandsindustrien helomvending i sin politikk overfor stater. Dette på grunn av risikoen for kollaps, manglende oppfølging av bistandsvilkår og mislighold av lån. «Godt styresett» (good governance) ble et kriterium for å motta bistand, og det offisielle målet var bekjempelse av korrupsjon, mer gjennomsiktighet i offentlig administrasjon, økning i skatteinnbetalinger og åpning for kritiske stemmer i pressen og sivilsamfunnet. Slike reformer er nødvendige mange steder, men mange oppfatter bistandssystemets nye fokus på «demokratisering» som en gimmick for å kunne videreføre en upopulær innstrammingspolitikk, og understreker at denne «vendingen» fortsetter i samme ideologiske spor som tidligere.⁸ Hva er motivasjonen til de som har som oppgave å fremme «godt styresett»? Bistanden har bidratt til å skape et enormt demokratisk underskudd, med privilegerte teknokrater, politiske klasser og institusjoner som er opplært i troen på at grådighet er bra og at politikk er kunsten å hindre folk innsyn i saker som virkelig angår dem.

Det finnes likevel et press for forandring. Aktivistiske organisasjoner, akademikere og FN-tilknyttede forskningsenheter har nektet å la seg imponere av den påståtte intellektuelle uovervinneligheten og den massive makten institusjoner som Verdensbanken har til å finansiere og spre sine ideer. Opprørske outsidere som har gjort hjemmeleksen sin har avslørt Verdensbankens og IMFs påståtte kjennskap til hva som er «god politikk» og «god praksis». I land som India og Brasil har folkelige protester mot utviklingsprosjekter som ødelegger økosystemer, eller lån som tapper statskassen, ført til noen få beskjedne reformer siden slutten av 1990-tallet: blant annet intern inspeksjon og forhåndsundersøkelser av prosjektenes konsekvenser for de fattige. Presset mot internasjonale instanser er på ingen måte ekstremt, det dreier seg rett og slett bare om å oppføre seg slik en hvilken som helst nasjonal offentlig instans forventes å oppføre seg i et demokrati.
Kan regulering demokratisere bistandsprosessen og gjøre den etterrettelig og ansvarlig overfor folket? Noen mener dagens bistandssystem ikke kan reformeres, og at det heller burde avskaffes, med unntak av spesielle nødssituasjoner. Likevel kan det finnes andre muligheter som bør vurderes, ut fra prinsippet om offentlig handling. Bistanden kan erstattes av et mye mer omfattende, regulerbart system for blokkvise overføringer, som betales ut for å redusere polarisert vekst og forsterke samfunnsmessig samhold. Slike «utjevnende» eller «solidariske» overføringer eksisterer allerede i EU, og mellom rike og fattige regioner i land som Canada og Spania. I et slikt system bør mottakernes behov stå sterkere enn hensynet til finansierende institusjoner og myndigheter. Det fungerer best når det offentlige rom er tilstrekkelig åpent til at innbyggere og media kan følge opp pengene og resultatene, og holde myndighetene ansvarlig for feilgrep. En offentlig bistand kan på den måten styrke det offentlige rom. Hvis vi virkelig går inn for å avvikle dagens kostbare, sløsende og udemokratiske bistandssystem – noe vi bør gjøre – kan vi begynne med å se på modeller for offentlig omfordeling som allerede eksisterer.