Hva da med de tsjetsjenske terroristene på skolen i Beslan i Nord-Ossetia?
Mens fangene i Sonderkommando gjorde hva som helst for å overleve, valgte terroristene livets endestasjon – men først var de rede til grusomt å terrorisere og drepe hundrevis av uskyldige barn og foreldre. Det er ikke mulig å «forstå» hvorfor noen gjør så desperate og voldelige handlinger. Langt mindre å tilgi noe så utilgivelig.
Men Russlands lange og harde fremferd overfor Tsjetsjenia har «avlet» frem ekstreme separatister med påfølgende voldsspiral. Mennesker som forgjeves forsøker å få verdens øyne rettet mot overgrepene de selv utsettes for.
Blant gisseltakerne er unge mennesker i tjueårsalderen, som gjennom hele oppveksten opplevde russisk terror. De ble selv villige til å gå i døden for et fritt Tsjetsjenia. De kommer fra stedet den dyktige russiske journalisten Anna Politkovskaja³ beskriver i boken En reise i helvete (2001). Stedet der russiske spesialenheter, gjerne bestående av forbrytere hentet ut av fengslene, har stående ordre om å utføre opprydninger med alle mulige midler – tolket av disse som å rundstjele, drepe, torturere og voldta. Politkovskaja observerte selv lemlestede lik. Barn som plukket sin fars hjernemasse ned fra veggen. Halshugde kvinnelik med hodet dyttet opp i sin oppsprettede buk. Småpiker som så sine mødre brennes opp av flammekastere.
Unge jenter som senere blir frihetskjempere. Som ender sitt liv i et teater, gassforgiftet og med splintret panne. Eller i en skole, gjennomhullet, sendt hinsides av russiske spesialsoldater.

Under ekstremt press er mennesker villig til å gjøre det meste – uhyrligheter sm nærmest er umulig å tilgi. Eller tilgi seg selv for. For hvor ligger makten til å tilgi?
Den franske filosofen Jacques Derrida holdt foredrag om det utilgivelige i Oslo for fem år siden. Om hvor lange følger utilgivelige overgrep får: Slik Vesten ennå bearbeider 2. verdenskrig. Slik Balkan i dag sliter med tragedien i Bosnia/Kosovo. Og vi kan tilføye 11. september, USA, Afghanistan og Irak. Alle sliter de i gjengjeldesesaksjonenes spiral.
Skal man ut av hevnens kjedereaksjon eller sirkel, må vi tilgis for å befris. Ut av gjengjeldelsessirkelen som er «nytteorientert», full av aktører som vil noe, vil ha hevn, vil ta igjen. Sirkeltenkningen er et oppgjør, en beregning, og en menneskelig begrensning.
Men ordet tilgivelse inneholder det å «gi». Bare gjennom stadig å forlates, ved å gjensidig avlastes og forløses, forblir vi frie i verden. Bare så lenge vi er villige til å forandre mening og begynne på nytt, kan vi være på høyde med våre evner som frie og fornyende. Skal vi unngå å kretse i evige hevnende gjentakelser, må vi kunne evne å sette i gang nye og i seg selv endeløse prosesser. Slik mennesket ikke er født for å dø, men for stadig å begynne på nytt. Og klarer vi det ikke selv, kan vi knytte vårt håp til kommende generasjoner. Denne nataliteten, at mennesket stadig fødes på ny, er underet som grunner handlingens mulighet, og herved det umulige.
Derrida er nærmest profetisk, han ønsker å «bringe gode nyheter til de undertrykte.» Her har vi det messianske motivet – det umuliges fødsel. Eller slik Hannah Arendt skriver om håpet gitt barnet, Emmanuel Levinas om ungdommen, og Gilles Deleuze om et kommende folk.

Derrida er kreftsyk, og vil snart dø (se intervju side 10-12).
Hans politiske engasjement kom i moden alder, men på en dekonstruerende måte. Hans filosofiske metode er dekonstruksjon – en uopphørlig jakt etter det umulige, de tingene hvis mulighet opprettholdes av deres umulighet, av ting som i stedet for å viskes ut av deres umulighet, rett og slett næres av problemet. Erfaringer som løper opp mot grensene av hva som aldri kan vise seg, mot grenser for hva som ikke er mulig forestille seg – det umulige. Så også den ekstreme voldens utilgivelighet.
Derrida, og vår tids dekonstruktører, fokuserer på det umulige eller utilgivelige for å bryte sirkelen som binder og paralyserer. Eksempelvis sirkelen som alltid igjen må gjøre opp for følgene av krigens redsler. Hvor man ikke gir før man får eller tar. Dekonstruksjon drives derimot av drømmen om å være medskapere av hverandre. Man presser grensen mot det umulige, finner «veien ut» av sirkelen, strekker grensen så langt som mulig, og omfavner umuligheten.
Tilgivelsen er således en gave «uten forbehold», uten tilbakebetaling eller gjenytelse. Gaven må glemmes med det samme den gis – for å bryte den økonomiske sirkelen for et øyeblikk, i et lite øyeblikk av «galskap», der man for en gangs skyld setter fornuften til side og gir uten forventning. Gjennom tilgivelsen elsker man.
Når vil statsledere som Bush, Sharon eller Putin forstå dette? Derridas tenkning utsetter seg for den andre – den er åpen, porøs, eksperimentell, årvåken, selvkritisk og «umulig». Det umulige eller denne gang det utilgivelige, viser bevegelsen mot sirkelbruddet. Med spørsmål som driver en opp om natten, spørsmål som forstyrrer ethvert ferdig svar. Dekonstruksjon er hangen til noe uforutsett, uforutfattbart, noe som dukker opp, noe umulig og navnløst. Derrida tror på et umulig demokrati – en slags demokratisk messianisme. Et samfunn med håp og tro på en orden som tillater uorden, noe radikalt pluralistisk, multikulturelt, uensartet, uten hat overfor den andre.

I Auschwitz' Sonderkommando var man en av dem «som på grunn av utnyttelse, snedighet eller flaks ikke var nede og rørte ved bunnen… de som gikk til grunne». På bunnen var mennesker som «uker og måneder før de gikk bort, allerede hadde mistet evnen til å iaktta, til å huske, sammenligne og utrykke seg.» De svake, arme kraftløse, på det nakne ytterpunktet. Leirens døde. Tsjetsjenias døde. De som – i likhet med alle gisler fulle av dødsangst – gir opp.
En i Auschwitz' Sonderkommando uttalte: «Jeg kunne ha tatt mitt eget liv, eller latt meg drepe, men jeg ville overleve – for å hevne meg… Dere må ikke tro at vi er uhyrer…"⁴
© LMD Norden
2 Primo Levi, De druknede og de frelste. Forum, Kjøpenhavn 1992.
3 Anna Politkovskaja ble nylig forgiftet på flyet til Beslan. Politkovskaja hadde hjertestans da flyet landet, men overlevde. Under sykehusoppholdet fikk hun vite at beviset på forgiftning ble fjernet «etter ordre ovenfra». Også journalistene Andrei Babitsky og Nana Lezhava ble anholdt og hindret i å nå åstedet i Beslan – av FSB. Se Toronto Star, 18.9. www.thestar.com
4 Primo Levi; De druknede og de frelste..