Humanitær ufarliggjøring av motstand

Den nyliberale globaliseringen har gjort avstanden større mellom dem som tar avgjørelser og dem som lider under konsekvensene av disse avgjørelsene. Møtesteder som Verdens sosiale forum gjør det mulig for lokale motstandsbevegelser å minske denne avstanden gjennom å knytte forbindelser til sine meningsfeller i de rike landene. Et eksempel: Da Indias første private damprosjekt, Maheshwar-dammen, ble gjennomført, arbeidet en allianse av Narmada Bachao Andolan (NBA), den tyske organisasjonen Urgewald, Berne Declaration i Sveits og International Rivers Network i Berkeley sammen for å presse en rekke internasjonale banker og selskaper til å trekke seg ut av prosjektet. Dette hadde ikke vært mulig uten en bunnsolid lokal motstandsbevegelse. Protesten fra denne lokale bevegelsen ble forsterket av støttespillere på den globale arenaen, noe som brakte investorer i forlegenhet og tvang dem til å trekke seg. (…)

NGOene er den moderne verdens sekulære misjonærer

Blant de farene massebevegelser står overfor er en «NGO-isering» av motstanden. Det jeg nå skal si vil lett kunne vris til en fordømmelse av alle NGOer (ikke-statlige organisasjoner), men det ville være feil. I det grumsete vannet av falske NGOer, satt opp for å tappe bevilgninger eller som skatteunndragelse, finnes selvsagt også NGOer som gjør et verdifullt arbeid. Men det er viktig å betrakte dette fenomenet i en større politisk sammenheng.
I India begynte for eksempel boomen av subsidierte NGOer på slutten av 1980-tallet og utover 1990-tallet. Den kom samtidig som at indiske markeder ble åpnet opp for nyliberalisme. På denne tiden avviklet den indiske staten, for å oppfylle strukturtilpasningskravene, bevilgningene til distriktsutvikling, landbruk, energi, transport og offentlig helsevesen. Da staten abdiserte fra sin tradisjonelle rolle, rykket NGOene inn for å arbeide med nettopp disse feltene. Forskjellen er selvsagt at deres midler bare utgjør en brøkdel av de faktiske kuttene i offentlig forbruk. De fleste store NGOer finansieres og styres av bistandsmyndigheter, som i sin tur subsidieres av vestlige regjeringer, Verdensbanken, FN og enkelte multinasjonale selskaper. Selv om det ikke nødvendigvis er de samme myndighetene, er de like fullt del av den samme løselige politiske formasjonen som har overoppsyn med det nyliberale prosjektet og er de som i utgangspunktet krever kutt i offentlig forbruk.
Hvorfor skulle disse myndighetene finansiere NGOer? Kan det rett og slett være god, gammeldags misjonærånd? Skyldfølelse? Det er litt mer enn det. NGOer gir inntrykk av at de fyller tomrommet når staten trekker seg tilbake. Og det gjør de, men på en materielt sett inkonsekvent måte. NGOenes viktigste bidrag er at de stilner politisk raseri og deler ut som nødhjelp eller veldedighet det folk burde ha rett til. De endrer den offentlige psyke. De gjør folk til avhengige ofre og sliper ned den politiske motstandens skarpeste kanter. NGOene utgjør en slags buffer mellom sarkar og public.¹ Mellom Imperiet og dets subjekter. De er blitt meglere, fortolkere og tilretteleggere.

På lang sikt rapporterer NGOene til sine bidragsytere, og ikke til folket de arbeider blant. De er hva botanikere kaller en indikatorart. Det er nesten slik at jo større ødeleggelser nyliberalismen skaper, jo større blir utbruddet av NGOer. Ingenting illustrerer dette tydeligere enn når USA forbereder seg på å invadere et land og samtidig forbereder NGOer på å gå inn og rydde opp etter ødeleggelsene. For å sikre at fremtidig finansiering ikke uteblir og at myndighetene i landene de arbeider i tillater dem å operere, må NGOene presentere arbeidet sitt innenfor overfladiske rammer som er mer eller mindre blottet for politiske eller historiske sammenhenger. I alle fall plagsomme historiske og politiske sammenhenger. Apolitiske (og nettopp derfor ekstremt politiske) nødrapporter fra fattige land og krigssoner får til syvende og sist (de mørke) folkene i disse (mørke) landene til å fremstå som patologiske ofre. Enda en underernært inder, enda en sultende etiopier, enda en afghansk flyktningleir, enda en lemlestet sudaner… som trenger den hvite manns hjelp. De forsterker uforvarende de rasistiske stereotypiene og fremhever den vestlige sivilisasjons bragder, trøst og medfølelse (den barske omsorgen, tough love). De er den moderne verdens sekulære misjonærer.
Når alt kommer til alt: I mindre skala, men på en mer snikende måte, spiller kapitalen NGOene har til rådighet den samme rollen i alternativ politikk som den spekulasjonskapitalen som strømmer inn og ut av fattige lands økonomier. Den begynner å diktere dagsordenen. Den vender konfrontasjon til forhandling. Den avpolitiserer motstanden. Den griper inn i lokale folkebevegelser som tradisjonelt har vært selvstyrte. NGOene har midler til å ansette lokale folk som ellers kunne vært aktivister i motstandsbevegelsene, men som nå kan føle at de gjør noe umiddelbart og kreativt godt (og samtidig tjene til livets opphold). Virkelig politisk motstand gir ingen slike snarveier. «NGO-iseringen» av politikken truer med å gjøre motstanden om til en veloppdragen, fornuftig og lønnet ni-til-fire-jobb. Med et og annet frynsegode på kjøpet. Virkelig motstand har virkelige konsekvenser. Og ingen lønn.

1 På hindi skiller man mellom sarkar, regjeringen, og public i streng forstand, befolkningen. (Red.anm.) < BR >