I begynnelsen av oktober leverte Charles Duelfer, lederen for CIAs Iraq Survey Group, sin rapport om Iraks våpenprogrammer til den amerikanske kongressen. Rapportens konklusjon var at det ikke fantes masseødeleggelsesvåpen i Irak eller programmer for å utvikle slike våpen, i motsetning til hva som ble hevdet i forkant av invasjonen i 2003. Duelfers rapport gjorde det klart at Saddam Hussein faktisk hadde rustet ned i samsvar med sikkerhetsrådets resolusjoner, og at man sannsynligvis aldri vil finne militærlagre av noen som helst betydning i Irak.
| Petersens fredningstid burde være over |
I etterkant har Bush måttet innrømme at disse våpnene ikke eksisterer.
Også i Storbritannia har kommisjoner gått gjennom grunnlaget for Irak-krigen og kommet til samme resultat – det var ikke hold i påstandene om Iraks lager av masseødeleggelsesvåpen.
Statsminister Tony Blair har måttet beklage overfor Labours landsmøte at regjeringen villedet befolkningen. «Informasjonen om masseødeleggelsesvåpnene har vist seg å være feil. Jeg må akseptere dette nå. Det var bare det at dette var hva en hel verden var overbevist om,» sa Blair, og nevnte ikke den massive motstanden mot krigen verden over.Hvordan har reaksjonene vært i Norge? Har utenriksminister Jan Petersen blitt konfrontert med sine gjentatte påstander om masseødeleggelsesvåpnene i Irak? Da FNs generalsekretær Kofi Annan i september erklærte at USAs invasjon av Irak var i strid med folkeretten, gikk Petersen umiddelbart ut mot journalister og politikere som brukte tiden på å diskutere hvorfor det var galt av USA å gå til krig: «Skal vi bidra til at statsminister Allawis regjering lykkes, eller skal vi begrave oss i dommedagsprofetier og opptre som ekspertkommentatorer på sidelinjen?», uttalte Petersen i begynnelsen av oktober.1 «Det er på tide å komme videre, for Iraks skyld,» er Petersens mantra.2
Petersen ønsker å legge debatten om invasjonen av Irak bak seg, men det er grunn til å minne om i hvilken grad utenriksministeren, med stor selvfølgelighet, spredte påstander som det ikke var hold i. Målt etter standardene til USA og Storbritannia burde Petersen for lengst vært stilt til ansvar for sine mange ukritiske påstander om masseødeleggelsesvåpen. Norske riksmedier og den politiske opposisjonen på Stortinget burde sett dette som en viktig oppgave. Skyldes mangelen på kritisk søkelys at man er vant til at Norge legger seg på USAs linje? Er det riktig som fredsprofessor Johan Galtung sier at «norsk utenrikspolitikk er lite mer enn noen binders og en kopimaskin»?
De nye avsløringene om at Norge lånte ut våpen til USA rett før Irak-invasjonen, er enda en grunn til å foreta en nærmere granskning av hva den norske regjeringen har sagt og gjort i forbindelse med Irak-krigen. Petersens fredningstid burde nå være over.
I utenriksministerens redegjørelse for Stortinget 16.oktober 2002, sa Jan Petersen: «Like fullt har vi – fra USA og andre nærstående allierte – fått opplysninger om at Irak fortsatt har tilgang til kjemiske og biologiske våpen. Irak skal også ha et aktivt atomvåpenprogram og innen kort tid være i stand til å utvikle kjernefysiske våpen dersom regimet får tilgang på høyanriket uran. Vi har i tillegg blitt gjort kjent med at Irak har leveringssystemer som gjør det mulig å angripe nabolandene med slike masseødeleggelsesvåpen. Disse opplysningene er også grundig omtalt i uavhengige forskningsrapporter.»
Ved en rekke anledninger gjentok Petersen påstander om masseødeleggelsesvåpnene som angivelig skulle befinne seg i Irak. I et nyttårsintervju med NTB 27. desember 2003 påpekte Petersen: «Jeg vil ikke føle meg rolig med at en såpass uberegnelig diktator som dette besitter masseødeleggelsesvåpen.»
Etter Colin Powells bevisfremlegging mot Irak i FNs sikkerhetsråd 5. februar i fjor forsvant Petersens minste rest av tvil: Powells argumenter var «overbevisende», «mer enn solide nok» og «Irak skjuler noe alvorlig», uttalte han.3
Også statsminister Kjell Magne Bondevik, som siden 1999 har involvert Norge i tre kriger, ble overbevist: «Vi fikk klart dokumentert at Irak prøver å lure unna noe som etter all sannsynlighet er kjemiske og biologiske våpen,» var hans kommentar.
Uttalelsene sto i sterk kontrast til inntrykket lederen for våpeninspektørene, Hans Blix, satt igjen med etter Powells besøk i sikkerhetsrådet: «Jeg tenkte, min gud, hvis dette er deres beste etterretning… hva da med resten?»4
Petersen tok det for gitt at slike våpen fantes. Høsten 2002 syntes han for eksempel det var «ubegripelig» at Saddam Hussein ikke fremla en mer fullstendig rapport til FN om Iraks våpenprogram. Rapporten nevnte jo ikke masseødeleggelsesvåpen.
At USA sensurerte store deler av dokumentene slik at Norge ikke fikk innsyn i hele rapporten, hindret ikke utenriksministeren fra å uttale seg om innholdet. «Det er ikke greit at Saddam Hussein sitter med masseødeleggelsesvåpen. Nå må vi få inn våpeninspektørene med målet å fjerne masseødeleggelsesvåpnene,» sa han.5
At FNs tidligere resolusjoner konstaterte at masseødeleggelsesvåpnene i Irak allerede var blitt utslettet gjennom avvæpningen, endret ikke ministerens syn. Det distraherte heller ikke Petersen at rapportene fra det internasjonale atomenergibyrået IAEA, våpeninspektørene, og International Institute of Strategic Studies (IISS) kom frem til at det sannsynligvis ikke fantes slike våpen. Eller at Blix langt på vei roste irakerne for samarbeidet med våpeninspektørene.6
Petersen lot seg heller ikke imponere noe videre da den svenske statsministeren Gøran Persson tydelig uttalte at Irak-invasjonen var i strid med folkeretten: «Persson er helt på jordet», var hans kommentar.7
Den norske holdningen var at selv om det ikke forelå noe klart folkerettslig grunnlag for angrepet (ettersom det ikke var godkjent av Sikkerhetsrådet), var det likevel ikke i strid med folkeretten. Dette fordi «de materielle folkerettslige kravene for maktbruk» i Irak «var klart til stede».8 Bakgrunnen for at disse kravene skulle være oppfylt ble begrunnet i at Irak ikke hadde oppfylt FN-resolusjon 1441, som krevde at landet skulle ødelegge sine masseødeleggelsesvåpen og for øvrig samarbeide med FNs våpeninspektører.
Noen vil kanskje avskrive et kritisk blikk på Petersen som etterpåklokskap. Men påstandene om masseødeleggelsesvåpen ble imøtegått fra første stund, både fra politiske representanter, FN-institusjoner, intellektuelle og en sterk antikrigsbevegelse.
I tillegg til allerede nevnte FN-institusjoner var den britiske utenriksministeren Robin Cook en skarp kritiker. Som en direkte følge av uenigheten om grunnlaget for Irak-krigen gikk han ut av regjeringen. «Irak har trolig ingen masseødeleggelsesvåpen i den alminnelig betydningen av ordet,» påpekte Cook. Av andre internasjonale stemmer som sa lignende ting kan nevnes den britiske utviklingsministeren Clare Short, den tidligere våpeninspektøren Scott Ritter, Irak-forfatteren Milan Rai og systemkritikeren Noam Chomsky. Disse stemmene ble imidlertid avskrevet. Selv om påstandene om masseødeleggelsesvåpnenes tilstedeværelse forble påstander og aldri håndfaste bevis, hånte krigsforsvarerne krigsmotstanderne. Siden Bush og Blair gikk god for våpnenes eksistens, måtte de jo finnes. Petersen valgte å følge USAs ledelse i argumentasjonen om masseødeleggelsesvåpen.
«Hva er det som binder oss så sterkt til USA?», spurte Sverre Lodgaard, direktør ved Norsk Utenrikspolitisk institutt og ga følgende svar: «Noe av svaret sitter i veggene og noe har med USAs enestående makt å gjøre. Atlanterhavslinja er rotfestet i norsk politikk, og når USA peker på oss kjenner vi det. … De slår kompromisser og jenker seg der andre er opptatt av hva som er rett og riktig.»9
Utenriksminister Jan Petersens håndtering av både våpenutlånssaken og det feilaktige grunnlaget for Irak-invasjonen, har nettopp vært en avvisning av enhver diskusjon om moralske prinsipper og demokrati. Det lyktes heller ikke Le Monde diplomatique å få Petersen i tale, til tross for flere henvendelser.
Irak-krigen har ikke minst vært en påminnelse om at argumenter for krig bør granskes med kritisk blikk, selv om de kommer fra ansvarlige ministere.
© LMD Norden
2 Aftenposten 26. september 2004
3 Klassekampen 15. mars 2004 og Dagsavisen 6. februar 2003
4 Klassekampen, 10. juni 2003
5 Dagbladet 1. oktober 2002
6 Klassekampen 10. juni 2003
7 Dagbladet 19. september, 2004
8 Klassekampen 10. juni 2003
9 Dagbladet 20. mars 2004
