Etter andre verdenskrig skjedde en omfattende demokratiseringsprosess innen høyere utdanning i USA, som innebar en enorm utvidelse av det offentlige college- og universitetssystemet over hele landet. Høyere utdanning ble tilgjengelig for en mye større del av befolkningen enn før.
Historisk sett hadde Ivy League-universitetene i stor grad operert som serviceinstitusjoner for overklassen. De tok nærmest utelukkende opp barn av de sosialt og økonomisk mest prominente familiene, som oftest bare på basis av «et blunk og et håndtrykk» (altså sosiale forbindelser). Når pappaguttene med sosialt «blått blod» først var tatt opp, kunne de leve et fredelig universitetsliv sammen med en skare av likesinnede som ville følge dem gjennom resten av livet, fra Rotary-klubben til statsadministrasjonen (det man gjerne fortsatt kaller «Gutteklubben Grei»).
I tiårene etter krigen økte presset på eliteinstitusjonene, blant annet på grunn av nye statlige studiefinansieringsordninger, de svartes borgerettighetsbevegelse og kvinnebevegelsen. De fleste private eliteinstitusjoner ble i økende grad tvunget til å slippe til de akademisk kvalifiserte og ikke bare de sosialt velplasserte. Slik ble Ivy League-universitetene nødt til å bruke mer standardiserte opptakskriterier (opptaksprøver, eksamener, tidligere karakterer). Dette innebar at også stipendstudenter kom inn på de fleste elitecollegene og -universitetene, og det forsterket ideen om et system for høyere utdanning som var åpent for alle, bare man var dyktig nok.
Men utdanningssystemet i USA er altså fremdeles underlagt sterke sosiale utvelgelsesmekanismer, selv om de fortsatt tåkelegges av utdanningsinstitusjonenes omfattende markedsføring av seg selv som akademisk fokuserte og sosialt nøytrale. Selv om eliteuniversitetene har åpnet dørene, har den lukkede og i høyeste grad adgangsbegrensede verden av spiseklubber, eksklusive foreninger og hemmelige samfunn fortsatt å spille en viktig sosial rolle innenfor Ivy League-institusjonene.
I denne lukkede verden foregår overklassens sosiale utvelgelse, en oppgave alle institusjonene kunne utføre helt åpenlyst før «demokratiseringen» fant sted.¹ Disse foreningene har konservert overklassens sosiale univers i en slags «kulturell aspik», og har sørget for en helt klar klassemessig eksklusjon i et utdanningssystem som i teorien er basert på en avvisning av sosial lagdeling.
Selv om Ivy League-institusjonene tar imot studenter fra flere befolkningssegmenter enn tidligere, er studentsammensetningen fortsatt i overveldende grad dominert av samfunnseliten i USA og internasjonalt. Og institusjonene fortsetter også å omfavne og anerkjenne overklassens eksklusive sosiale klubber – de representerer nemlig en fiks ferdig kilde til potensielt enorme pengebidrag.

USAs system for høyere utdanning består av rundt 2000 institusjoner. De er organisert i et bratt stigende hierarki, der plasseringen avhenger av akademisk selektivitet og sosial prestisje, som igjen har en tendens til å sammenfalle sterkt med hvor store økonomiske bidrag institusjonen mottar og studentmassens sosiale bakgrunn. Institusjonens alder ser også ut til å være avgjørende – eføyplanten (ivy) bruker jo usedvanlig lang tid på å spre seg over veggen på en bygning.
Øverst i dette hierarkiet troner Harvard (grunnlagt 1636), Yale (1701) og Princeton (1746), de tre mest anerkjente og selektive universitetene. Hvert av dem sitter på pengefond på størrelse med mange multinasjonale selskaper. Harvard er med sine 22 milliarder dollar planetens rikeste universitet, mens Yale og Princeton er gode for omtrent halvparten.
I tillegg har fem andre private Ivy League-universiteter og et titalls andre private universiteter i USA fond på flere milliarder dollar. Denne enorme rikdommen skyldes et nært og langsiktig forhold mellom disse institusjonene og de rikeste og mest prominente familiene i USA, som gir solide donasjoner. Dette forholdet pleies nøye av «utviklingskontorene» ved institusjonene.
Dette kan muligens forklare hvorfor akademiske institusjoner i det 21. århundret så gladelig omfavner private klubber som fremstår som anakronistiske bastioner for sosiale privilegier og eksklusjon. For universitetenes utviklingskontorer er disse klubbene moden frukt, klar til å høstes inn.
Personlige donasjoner fra tidligere elever har en lang historie i Ivy League: Gjennom generasjoner har overklassen gitt bidrag til disse institusjonene, noe senere generasjoners studenter, for en stor del deres sosiale avkom, nyter godt av. Harvards fond tilsvarer over 1 650 000 dollar per student, Yales 950 000 dollar og Princetons 1 300 000 dollar per student. Det blir stadig mer vanlig også i offentlige utdanningsinstitusjoner å gi personlige donasjoner til sin alma mater.
I likhet med alle private colleger og universiteter i USA, har Ivy League-institusjonene skattefritak. De betaler ofte et frivillig bidrag til lokale myndigheter (summen bestemmer de selv) for å stå på god fot med det politiske lederskapet i universitetsbyen.
Universitetsfondene blir ellers investert i finansmarkeder, og i tillegg sitter flere universiteter på store eiendommer. Harvard eier store deler av Cambridge, Boston og andre omliggende byer; Yale er tungt inne på bygningsmarkedet i New Haven-regionen; Columbia-universitetet er med sitt fond på 5 milliarder en av New York Citys største eiendomsbesittere, hvor universitetet eier en rekke bygninger og tomter i en by med et av verdens mest lukrative eiendomsmarkeder.

Litt lenger nede i USAs utdanningshierarki, rett under Ivy League-institusjonene, står flere titalls private universiteter som også de rangeres etter akademisk selektivitet, sosial prestisje, alder, pengebidrag og studentenes sosiale bakgrunn. Disse institusjonene tilbyr generell allmennfaglig utdanning (liberal arts), som har vist seg å være attraktivt for barn av sosiale eliter som er relativt fri for foreldrepress og økonomiske begrensninger. De trenger ikke studere praktiske fag og komme seg inn på arbeidsmarkedet umiddelbart etter en fireårig bachelor-grad.
På neste nivå på den sosiale utdanningsstigen står de mange offentlige universitetene og collegene man finner over hele USA. Disse finansieres av hver enkelt delstat, og har langt mindre sosial prestisje enn de private universitetene og collegene. De mest prominente av de offentlige universitetene (blant andre Berkeley, MIT, Caltech, Michigan State University) har likevel tatt igjen i vitenskapelig anseelse det de mangler av sosial prestisje.²
I tiårene etter andre verdenskrig ble de offentlige utdanningsinstitusjonenes økonomiske posisjon styrket av den enorme populariteten til fotballagene deres – noe som sikret dem sterk støtte i befolkningen og velvillighet fra bevilgende politikere. De siste årene har imidlertid privatiseringspolitikken og skattetrykket tvunget mange av de største offentlige universitetene i USA til å etablere egne private fond, i et forsøk på å mildne de økonomiske slagene de utsettes for.
I tillegg til de rundt regnet 150 institusjonene som utmerker seg akademisk, vitenskapelig og/eller sosialt, finnes rundt 2000 institusjoner for høyere utdanning, både offentlige og private. Halvparten av dem er toårige offentlige community colleges. Deres oppgave er først og fremst å kompensere for det lave nivået i mange offentlige videregående skoler, og sørge for fagutdannede arbeidere til lokal og regional industri.
Disse community colleges har likevel hatt en viss akademisk standard, og har fungert som mellomstasjon for studenter med arbeiderklassebakgrunn som siden har kunnet gå videre til fireårige offentlige colleger og universiteter. Selv om denne overgangsfunksjonen er mindre viktig i dag, har den bidratt sterkt til å gi USAs høyere utdanning et skinn av demokrati. Et svært urettferdig system har kunnet iføre seg symbolske gevanter av «fremtidsmuligheter» for de mindre heldig stilte.³
Den sosiale utestengningen opererer på alle nivåer i utdanningssystemet, selv om sosial utvelgelse enten bortforklares eller omdøpes til akademisk utmerkelse. Det klareste eksemplet på dette er fortrinnene som knyttes til testamentariske gaver ved de fremste private eliteinstitusjonene. Denne formen for «arv» (legacy) er begrepet som brukes om de fordelaktige opptaksprosedyrene som barn og barnebarn av institusjonens alumni (tidligere studenter) nyter godt av.
Ved de fleste eliteinstitusjoner kan barn av dem som gir betydelige pengebidrag regne med å bli tatt opp, muligens med unntak av de studentene som ikke kan utvise noen form for akademiske evner overhodet.⁴

For overklassens barn har opptak ved eliteuniversitetene nesten vært å regne som en slags medfødt rettighet. Tiden på universitetet er fremfor alt en anledning til å omgås, knytte bånd og styrke nettverk med folk fra samme sosiale miljø. I de senere år har stadig flere ønsket å være med på dette sosiale spillet – mange av dem har de økonomiske midlene, men mangler familieforbindelsene. Dette skaper en slags «trafikkork» på toppen.
Barn fra velstående familier som ikke er en del av elitens stamtavle, støter gjerne på følgende dilemma: Hvordan skal de unngå å bli utestengt både gjennom de tradisjonelle sosiale utestengningsmekanismene som er etablert av tidligere generasjoner (og som overklassen har opprettholdt sin sosiale samhørighet gjennom), og gjennom de strenge akademiske kravene som ikke alle er i stand til å innfri?
For å bøte på disse problemene har en omfattende konsulentindustri vokst frem i løpet av det siste tiåret. Den tilbyr et bredt spekter av konsulenttjenester for barn av velstående foreldre som sikter mot en plass i Ivy League. Det vanligste er å tilby kostbar individuell undervisning og forberedelseskurs til opptaksprøver ved colleger og universiteter.
Direktøren for et slikt konsulentfirma har påpekt at maksprisen for denne typen tjenester er tidoblet det siste tiåret. Hennes egne relativt beskjedne firma tilbyr ulike tjenester som koster fra 100 dollar (for en enkel evaluering av studentenes karakterer og eksamensresultater) til 10 000 dollar for et såkalt «Ivy-garantert opptaksprogram», der man får pengene tilbake hvis studenten ikke kommer inn. Studentene testes selvsagt grundig før de får kjøpe denne tjenesten.
Konsulentene vet at det ikke er utdanningens kvalitet som virkelig betyr noe på toppen av den sosiale pyramiden, men de livslange sosiale båndene som knyttes og konsolideres ved de private eliteinstitusjonene. For overklassens del begynner denne prosessen en god stund før universitetsperioden, ofte på eksklusive private barneskoler, ved en håndfull feriesteder langs kysten av Maine (Bush) og Massachusetts (Kerry), og fremfor alt på et utvalg av private videregående skoler som går under betegnelsen prep schools. Forskere har pekt på 16 slike skoler som i spesielt stor grad har stått til tjeneste for noen av USAs eldste og rikeste familier.⁵

Disse skolene ligger i landlige omgivelser, for det meste i New England, og ble i sin tid etablert for å avskjære studentene fra den moralske fordervelsen og de usunne skikkene man antok hersket i byene i nordøst, som ble fylt opp av innvandrere på 1800-tallet. Som sine britiske motstykker skulle disse internatskolene «herde bestanden» til overklassen gjennom et strengt regime av tidlig vekking, kalde dusjer, rigide regler og hardt arbeid.
Disse institusjonene fungerer fortsatt som sosiokulturelle konservatorier, og forbereder sine studenter på et liv blant eliten. Bestemte oppfatninger og måter å opptre og snakke på innprentes og forsterkes, og betydelige ressurser settes inn for å styrke studentenes sjanser til å bli opptatt ved et eliteuniversitet.
Prep schools har ofte donasjonsfond som er enda større enn mange av de private universitetenes, og skolepengene ligger på mellom 25 og 30 000 dollar i året. De kan derfor ansette en armada av rådgivere som setter sammen forseggjorte studentmapper og forhandler direkte med universitetenes opptakskomiteer på vegne av studentene.
Dette er ofte svært effektivt i og med at universitetene allerede er velvillig innstilt overfor studenter fra prep schools, og fordi rådgiverne ofte selv har studert ved et Ivy League-universitet. De behersker nyansene i overklassens språk, og vet hvordan de skal overbevise opptakskomiteer om at deres kandidater må tas opp. Offentlige skoler har ingen mulighet til å konkurrere på denne arenaen. Budsjettmessige begrensninger gjør at det gjennomsnittlig er 407 elever per rådgiver ved de offentlige videregående skolene.⁶
Opptakskriteriene til eliteuniversitetene inkluderer kvantitative mål (gjennomsnittskarakterer og eksamensresultater) som gjør det mulig å rangere kandidater. Dette gir et skinn av vitenskapelighet til noe som i bunn og grunn er en sosial prosess. For som samfunnsvitere har vist, er det fortsatt slik at de standardiserte prøvene favoriserer dem som har den nødvendige kulturelle kapital.
De videregående skolene som har satt karakterene som ligger til grunn for opptak ved høyere utdanning, er også preget av en hierarkisk orden. Rangeringen av skolene henger sammen med hvor velstående distriktet de ligger i er, om de er offentlige eller private, og mer spesifikt hva slags private skoler det dreier seg om. Visse privatskoler er kjent for å være rene «studentleverandører» til eliteuniversitetene i Ivy League.⁷

I likhet med sin far gikk president George W. Bush på Phillips Academy i Andover, Massachusetts. John Kerry gikk på St. Paul’s School i Concord, New Hampshire. Begge lærestedene er blant de mest ærverdige private videregående skolene i USA, med fond på 300 millioner dollar hver.
Poenget her er imidlertid ikke bare at menn (og kvinner) med makt formes sosialt innenfor et veldig smalt sosialt sjikt i det amerikanske samfunnet, eller at det unevnelige ordet «klasse» er et grunnleggende prinsipp i det amerikanske utdanningssystemet. Poenget er også at den sosiale elitens grunnleggende livserfaring åpent står i motsetning til ideologien om «det frie marked» som så til de grader dominerer i de to store partiene og i samfunnseliten som sådan.
Å stadig vekk lete etter fordeler og benytte seg av dem, kan være fullt forståelig i et samfunn som ikke garanterer noe til noen. Men praksisen med å «gi barnet mitt alle fordeler» er nå en gang forbundet med en systematisk vridning av det sosiale spillet til fordel for dem som allerede er privilegert. De 10 rikeste prosentene av befolkningen i USA eier tross alt allerede rundt 72 prosent av rikdommen, og deres årlige inntekt har i gjennomsnitt steget nesten 90 prosent mellom 1970 til 2000.
Selv om de kan sjargongen om konkurranse, ferdigheter og frie markeder, sparer USAs samfunnselite verken på krefter eller midler for å beskytte sine barn i private innhegninger, langt unna den systematiske brutaliseringen som utvikler seg i offentlig sektor. De slipper å omgås med, bli påvirket av, eller noensinne å måtte konkurrere med folk som ikke tilhører deres sosiale miljø.
Denne lukkede og selvbekreftende verden – omgitt av høye institusjonelle murer og beskyttet av medlemskapslister, «fleksible» opptakskriterier og en lang rekke eksklusjonsriter og -praksiser – skaper en intens klassekarakter i et samfunn som innbiller seg å være klasseløst.
Når vi ser at eliteinstitusjoner fortsatt tiltrekker seg medlemmene av den sosiale overklassen og følger dem opp gjennom hele livet (fra eksklusive barneskoler til prep schools, Ivy League-universiteter og private enklaver innfor disse universitetene, som «Skull and Bones Society» og andre klubber som alltid har vært forbeholdt den sosiale overklassen), står vi med ett overfor noe ytterst oppsiktsvekkende: Et omfattende livslangt system av private sosiale foreninger og «sosiale beskyttelsesmekanismer», som utgjør intet mindre enn en slags vugge-til-grav-sosialisme for den absolutte eliten.

2 Rikdommen og prestisjen som Ivy League-institusjonene nyter godt av, er ofte ensbetydende med vitenskapelig kapital og ressurser, i og med at disse etablissementene lettere kan tiltrekke seg de beste professorene og forskerne gjennom å gi dem større forskningsmidler.
3 Se Steven Brint og Jerome Karabel, The Diverted Dream: Community Colleges and the Promise of Educational Opportunity in America 1900-1985, Oxford University Press, New York, 1989.
4 Jf. Jacques Steinberg, «Of Sheepskins and Greenbacks: College-Entrance Preferences for the Well Connected Draw Fire», New York Times, 13. februar 2003.
5 Se Caroline H. Persell og Peter P. Cookson: «Pensionnats d'élite: ethnographie d'une transmission de pouvoir», i Actes de la recherche en sciences sociales, Paris, nr. 138, juni 2001, s. 56-65, og Preparing for power: America's Elite Boarding Schools, Basic Books, New York, 1985.
6 Tall hentet fra The State of College Admission 2003-2004, publisert av National Association for College Admission Counselling, Alexandria, Virginia, februar 2003, s. 4-6.