Disse takfiristene er en del av en ny generasjon fundamentalister som har sine røtter blant de utstøtte i helsefarlige og oppløste bydeler.⁶ Deres enemerker befinner seg i det man kaller al karyan, gamle steinbrudd i industriområder som har ligget brakk siden uavhengigheten i 1956. I flere tiår har det vokst frem utallige slumbyer i disse områdene – her ender de jordløse bøndene opp, som ofre for utvandringen fra den fattige landsbygda. De fleste takfiristene og selvmordsaktivistene fra 16. mai 2003 er såkalte karyanister – de kommer fra en avskydd og utstøtt del av befolkningen, de som lever i disse infernalske slumbyene.
I Sekouila, som er en del av Stor-Casablanca, hersker «emiren» Fikri. Både dette området og slumbyene Thomas og Lahraouiyine, som selvmordsbomberne 16. mai 2003 kom fra, er illegale boområder. De improviserte brakkene er laget av planker og papp funnet på gata, og de er organisert i anonyme blokk-ansamlinger. Det finnes ingen skilter, ingen navn, ingen offentlig identitet. Innbyggerne livnærer seg utelukkende på smugling og tyveri – en uformell overlevelsesøkonomi. Disse miserable gettoene, som ligger omtrent en halvtime fra Casablanca sentrum, har verken innlagt vann, kloakksystem eller elektrisitet. Det brukte vannet – forpestet og stinkende – blir liggende i de leirete småveiene som råtner i varmen. Dette tiltrekker seg innsektssvermer som bærer med seg alle slags sykdommer. Innbyggerne i finere boligstrøk kaller disse slumbyene for «Tsjetsjenier», en betegnelse som sier mye om graden av urban, sosial og kulturell oppløsning.
Disse sonene er blitt en yngleplass for takfirister. Det er nemlig ikke bare en taktisk forskjell mellom takfirister på den ene siden og islamister som har konvertert til legale politiske virkemidler (som PJD, Parti de la justice et du développement) eller sosialt arbeid (som veldedighetsorganisasjonen Al-Adl Wal-Ihsan ledet av sjeik Salam Yassin) på den andre. Det er også viktige sosiologiske forskjeller.
Takfir-salafistene er ikke unge mennesker fra de folkelige bydelene i medinaen (gamlebyen/det historiske sentrum). De kommer heller ikke fra arbeiderbydeler og store blokkområder som for lenge siden ble latt i stikken av partier og venstreorienterte fagforeninger, og som nå domineres av tradisjonalistiske, islamistiske aktivister. Takfiristene er totalt fremmedgjorte mennesker som er oppvokst i nedbrutte sosiale omgivelser, som ikke kjenner noe annet enn gettoenes tarvelige og brutale univers, og som samfunnet har behandlet som ville dyr. Gjennom sin sekteriske islam-forståelse vender de denne nådeløse villskapen tilbake mot den etablerte orden.
Oppløsningen av derb-kulturen – det vil si tradisjonelle folkelige bydeler – er en viktig årsak til utbredelsen av takfiristisk salafisme i disse forstedene. I medinaen kunne de dårligst stilte overleve takket være uformell handel og tradisjonell solidaritet. I slumbyene er det annerledes. Her finnes ingen økonomisk aktivitet, og befolkningens isolasjon og avstanden til resten av samfunnet fremelsker marginal atferd. Den eneste formen for varehandel er noen få ambulerende kjøpmenn. Her er det ikke noe souk (arabisk marked) eller småbutikker. Som besøkende blir man lamslått av de katastrofale forholdene folk lever under.
Tradisjonelt ble det sosiale samværet i medinaen organisert rundt moskeen, brødovnene eller de mauriske badene. I slumbyene eksisterer ikke denne organiseringen av samfunnslivet som var typisk for de gamle folkelige bydelene, og dette har hindret etablering av sosialt samhold. Den salafistiske islamismen i Marokko er derfor et resultat av det tradisjonelle islams oppløsning snarere enn dens oppblomstring.

Sammenlignet med bydelene i gamlebyen i Casablanca, som yrer av folkeliv og småbutikker, er de takfiristiske utkantområdene skremmende øde. Det finnes ingen kollektivtransport, og innbyggerne er i praksis sperret inne i disse områdene. De fundamentalistiske karyanistene som vokser opp her kan se langt etter eventuelle arbeidsplasser og sosiale aktiviteter i byen, og overlever på nesten ingenting. De fleste av dem har aldri vært i sentrum av Casablanca. Denne avstanden har fått mange til å påpeke, ikke uten ironi, at selvmordsbomberne 16. mai 2003 – som kom fra disse områdene – antakelig så sentrum for første gang i sitt liv samme dag som attentatene.
I lang tid har politiet aldri satt sin fot i slumbyen Lahraouiyine, som er kjent for å være den viktigste takfir-bastionen i Stor-Casablanca. Her finnes ingen statlig tilstedeværelse eller offentlige tjenester: ingen skoler, ingen helsestasjoner, ingen postkontorer, ingen banker og ingen kollektivtransport. Bare noen kjerrer av tre, trukket av avmagrede esler, går med på å begi seg inn i denne fordømte forstaden, som etter attentatene har fått status som den farligste i landet. Drosjesjåførene nekter å betjene dette området som er i ferd med å bli et ingenmannsland. De dristige sjåførene som våger å ta turen, krever «risikotillegg».
Som utenlandsk besøkende i disse områdene blir man urolig av fiendtligheten som står skrevet i ansiktene til den lokale befolkningen, som ikke er vant til at ukjente besøker deres karyan. I denne slumbyen, selvmordsaktivistenes hjemsted, har utstøtte folk forskanset seg bak en mur av hat. I sin tur har de skjøvet vekk alle andre, inkludert sine naboer i det fattige boligstrøket Ben M'sik som bare er noen kilometer unna – en bastion for folkelige opptøyer på 80-tallet.
Den gamle medinaen kunne iblant være brutal og opprørsk, men den var likevel åpen og tolerant. Innbyggene i de marginaliserte gettoene har vervet seg til en av verdens mest radikale ideologier med et uforsonlig raseri, fordi de er i krig mot det marokkanske samfunnet selv. Oppslutningen om den takfiristiske ideologien er en konsekvens av den kroniske eksklusjonen de opplever og fraværet av nasjonal tilhørighetsfølelse. Det bør tillegges at den illegale befolkningen i disse slumbyene som er glemt av staten lever uten identitetspapirer.⁷ De andre oppfatter dem for øvrig som «ikke-marokkanere». En beboer i de kommunale boligene for mufwadafin (ansatte i administrasjonen) forteller oss at «det er folk fra Sahraoui, Chaouia, folk fra alle mulige steder her. […] Jeg for min del er ikke som dem, jeg er marokkaner!»
Takfiristenes ekstreme vold har sitt utspring i dette bruddet mellom den desintegrerte befolkningen i byenes utkantstrøk og resten av samfunnet. Mangelen på sosiale og kulturelle holdepunkter, som kjennetegner livsbetingelsene til den illegale befolkningsgruppen i disse fundamentalistiske slumbyene, har ført til at også sosiale bånd mellom de ekskluderte selv blir brutt.
Den enorme bitterheten mot verden har i takfir – ideologien om frafallenhet – funnet en ideologisk ramme som passer. I løpet av mindre enn et tiår har dette ideologiske rammeverket mobilisert unge mennesker i disse områdene, trukket dem ut av isolasjonen og engasjert dem i en politikk som retter seg mot landet som helhet, inkludert deres egne familier.
Sekouila, en tidligere kriminell som er blitt «emir», er et eksempel på det. Han tok livet av onkelen sin fordi denne nektet å følge «lovene» som den lokale takfir-militsen hadde innført mot alkohol. Hundrevis av innbyggere i fundamentalistiske karayan utsettes for vold og overfall, sågar henrettelser – men politiet griper ikke inn i disse lovløse sonene.

Utkanten av Salé er sjeik Hassan Kettanis enemerke, en enorm ørkesløs «landsby» med en uendelig og kaotisk ansamling av krypinn. Kettani er 33 år gammel, har eksamen i bedriftsadministrasjon og er åndelig leder for den salafistiske bevegelsen. Innerst i en mørk blindgate står en brakke som kalles «Mekkas Moské». Den fungerte som bønnested og møtelokale for den fundamentalistiske lederen og aktivister knyttet til bevegelsen – helt til den ble stengt i kjølvannet av selvmordsangrepene i Casablanca. Men denne typen illegale møtesteder har dukket opp som paddehatter i alle forfalne strøk i Marokko, i opposisjon både til islamistiske moskeer og tradisjonelle steder for religionsutøvelse.
Det store antallet menn og kvinner som er kledd på salafistisk vis inne i disse ekstremistiske utkantområdene vitner om at den takfiristiske salafismen ikke begrenser seg til en liten gruppe aktivister, og at den har en reell folkelig oppslutning. Deres levesett og kultussteder speiler graden av kulturell oppløsning i disse strøkene og forklarer hvorfor disse forstadsområdene står i et dyptgående motsetningsforhold til tradisjonelle institusjoner som statsmoskeene (habous), koranskolene (medersas) og tradisjonelle forsamlinger.
Den takfiristiske militsen er en innelukket sekt: tilhengere og aktivister kan engasjere seg politisk i dem på betingelse av at de en gang for alle bryter med familie, stat og samfunn. Takfiristene organiserer deretter overgangen til voldsaksjoner, som ifølge dem består i å «jage vekk det onde» og «sørge for det gode» innad i gettoene. De erstatter misjonering og «det gode ord» med voldelige befalinger – «knyttnevenes dialektikk» kalte fascistene det i sin tid – og bryter dermed fullstendig med enhver form for politisk overtalelse. Den erstattes av utrenskningsaksjoner, fordi de anser befolkningen for å være ugjenkallelig fortapt «i denne verdens mørke».
Maktbruken mot befolkningen i fattige forstadsområder har vært nådeløs, i alle fall siden 1999. Utpressing og drap har også rammet nære slektninger og naboer av aktivister. Voldsnivået vitner om at denne takfiristiske strømningen beveger seg i retning gradvis utrenskning av den lokale sosiale orden.

I motsetning til det som skjedde under borgerkrigen i Algerie på 1990-tallet, har takfiristiske grupper i Marokko organisert seg i autonome fraksjoner. De er atomiserte og uten noen enhetlig kommando. Den ideologiske overbygningen for den fundamentalistiske volden er imidlertid den samme som hos Væpnet islamsk gruppe (GIA) og Salafistgruppen for forkynnelse og kamp (GSPC) i Algerie. De marokkanske gruppene er likevel mye svakere organisert enn den væpnede salafistiske bevegelsen i Algerie, som i 1992, da konflikten startet, talte mer enn 65 000 aktivister i GIAs rekker.⁸ I Marokko anslår man at det finnes noen hundre aktivister, selv om den sosiale basisen er større.
Sammenligningen med konflikten i Algerie er likevel fruktbar når det gjelder det ideologiske rammeverket. Alliansespillet til PJD, det marokkanske islamistiske partiet, og dets underordning overfor Kongepalasset er et forsøk på å regulere den terroristiske volden og motvirke en eventuell spredning av salafistisk takfirisme til andre folkelige strøk, som fortsatt er utsatt.
I Algerie ble forbudet mot og avviklingen av Den islamistiske redningsfronten (FIS) i forbindelse med det annullerte valget i 1991, starten på en geriljakrig som varte i hele perioden 1992-95. De dramatiske erfaringene i Algerie viser at forbud eller undertrykkelse av islamistiske bevegelser kan komme ultra-radikale salafister til gode, som da kan verve islamister som trosser forbudet.
Den takfiristiske bevegelsen i Marokko begynte å ty til politisk motivert vold i 1999. I Meknes etablerte «emiren» Rebaa sin gruppe, og i Casablanca kom gruppen Sirat Moustakim (Den rette vei) – dette skjedde samtidig som Hassan IIs autoritære regime tok slutt og avviklingen av sikkerhetssystemet fra denne perioden ble satt i verk. I forbindelse med at innenriksminister Driss Basri, den sterke mann i de 20 siste årene av Hassan II-regimets periode, fikk sparken 13. november 1999, påpeker den marokkanske statsviteren Mohammed Tozy at denne hendelsen «kunne ha skaket hele systemets grunnvoller».⁹ Avsettelsen av «vesiren» og prefekter som sto ham nært skjedde uten noen reell reform og uten at sikkerhetsapparatet ble tilpasset den nye situasjonen i landet.

Etableringen av takfiristiske grupperinger skjedde altså på bakgrunn av en nedbygging av politiapparatet som kort og godt overlot sårbare forstadsområder til kriminalitet, som i massivt monn var blitt et redskap for rekruttering og omvending til fundamentalistiske militser. Og avviklingen av sikkerhetssystemet var det avgjørende øyeblikket som ga takfir-tilhengerne mulighet til å organisere seg i væpnede lokale grupper tilknyttet internasjonale nettverk.
Attentatene i Casablanca viste sikkerhetssystemets fallitt: ingen medlemmer av «emiren» Fikris gruppe var registrert til tross for at det dreide seg om tidligere kriminelle. Den manglende forebyggingen og tilpasningen til den nye politiske situasjonen kom terroristgruppene til gode. Blant annet avviklingen av «avkrysningssystemet» for innbyggerne i utkantområdene, et system som ble innført i den autoritære perioden.
Den økende utbredelsen av takfirismens væpnede fløy i Marokko har også sammenheng med eksplosjonen i antall marokkanske «hellige krigere» som reiste til Afghanistan mellom 1999 og 2001. Ifølge en marokkansk statsansatt «deltok 78 marokkanere i krigen mot sovjeterne i Afghanistan (…) Fra 1999 var det noen uker flere titalls som reiste.»¹⁰ Generasjon nummer to av «afghanske» marokkanere har viet seg til internasjonale aksjoner, som attentatene i Madrid i mars 2004, mens lokale aksjoner utføres under ledelse av grupper fra slumbyene.
Det samme fenomenet fant sted i Algerie. Den politiske overgangen og «demokratiets oppkomst» i perioden 1989-92 var et avgjørende øyeblikk for utløsningen av politisk motivert vold. Svekkelsen av den tidligere allmektige militære sikkerhetstjenesten, som var regimets plattform, ble bare kalt for «restrukturering», mens forvitringen av administrasjonsapparatet og offentlig sektor som følge av økonomisk liberalisering, førte til at hele kommuner i Algers forsteder ble overlatt til takfiristiske fundamentalistiske militser som hadde tilsluttet seg GIA. Samtidig må det understrekes at det hittil aldri har vært noen selvmordsattentater på algerisk jord.
Dersom de fundamentalistiske militsene i ulike marokkanske byer slår seg sammen i en nasjonal organisasjon, kan det representere en virkelig trussel for Marokko. Foreløpig er disse gruppene oppsplittet og uten en felles kommandostruktur. Hvor lenge vil det vare?
2 Salafismen er en islamistisk retning som forkynner en retur til den opprinnelige islam i ren form. Hovedfløyen innen salafismen, som står sterkt i Saudi-Arabia, er alliert med monarkiet og motsetter seg vold.
3 Tre andre «teoretikere» ble også implisert i attentatene 16. mai 2003: Miloudi Zakaria, 37 år, leder for organisasjonen Assirat Al Mostaquim, Abdelkrim Chadli, 45 år, doktor i filosofi, og Omar Haddouchi, 44 år, omreisene handelsmann. Zakaria ble dømt til fengsel på livstid, de to andre til 30 års innesperring.
4 Sosiologisk undersøkelse utført av artikkelforfatteren i begynnelsen av år 2004 etter initiativ fra Cadis (forskningslaboratorium ved Ecole des hautes études en sciences sociales) i Paris og DAS.
5 Se Olivier Roy, «Al Qaida som merkevare», nordiske Le Monde diplomatique, september 2004.
6 I slumbyene bor rundt 10 prosent av den marokkanske bybefolkningen. I Casablanca huser slumbyene nærmere 300 000 personer, det vil si 8,6 prosent av befolkningen i regionen (Stor-Casablanca har en befolkning på rundt 6 millioner). Bladi.com, 9. september 2003.
7 I Stor-Casablanca for eksempel, er antallet husholdninger etablert i illegale områder anslått til 160 000, som tilsvarer mer enn en av fire familier i regionen.
8 Man snakker om GIA i entall fra og med 1992 og i flertall frem til denne datoen, som markerer gjenforeningen av islamistiske jamaat (grupper) i den islamistiske væpnede Jamaa (gruppen), under kommando av Mohamed Allel, etterfulgt av Abdelhak Layada.
9 Mohammed Tozy, «Nouveau règne ou nouveau régime: les enjeux de la succession», Les Cahiers de l'Orient, nr 2, 2000, s. 63.
10 Le Figaro, 22. mars 2004. Når det gjelder den første perioden blir disse tallene trukket i tvil av andre kilder, som anslår antallet «afghanere» til 600 i 1990.