Liberalernes Waterloo - Le Monde diplomatique

Venstreliberalernes første reaksjon på Bushs andre valgseier var skuffelse, ja til og med frykt. De siste fire årene var ikke bare en vond drøm. Marerittet – alliansen mellom storselskaper og fundamentalistisk populisme – fortsetter. Bush kan videreføre sin agenda med friskt mot, oppnevne konservative høyesterettsdommere, invadere nye land etter Irak – og det liberale USA er ett skritt nærmere utslettelse…

«Demokrati» betyr at uansett hvor mye triksing som måtte ha foregått i et valg

Det er imidlertid nettopp en slik følelsesmessig reaksjon man bør prøve å stå imot. Den er bare et uttrykk for i hvilken grad liberalerne lykkes med å påtvinge oss sin måte å se ting på. Hvis man holder hodet kaldt og analyserer valgresultatet i ro og mak, fremstår situasjonen i et ganske annet lys.
Mange europeiske kommentatorer spør seg hvordan det er mulig at Bush kunne vinne, med flertallet av den intellektuelle og populærkulturelle eliten mot seg. Vi er nå omsider tvunget til å ta inn over oss hvor stor mobiliseringskraft den amerikanske kristenfundamentalistiske forestillingsverdenen har. Dette fenomenet er mye mer paradoksalt og postmoderne enn dets svært iøynefallende dumskap gir inntrykk av.
Historien om scientologikirkens fremvekst illustrerer denne dimensjonen godt: Scientologikirkens grunnlegger Ron L. Hubbard begynte sin karriere som science fiction-forfatter, og skrev en rekke romaner om livet på en annen galakse før menneskeheten utviklet seg på Jorda. Etter hvert ble Hubbard så oppslukt av sitt verk at han begynte å fremstille sine litterære fiksjonsfortellinger som «seriøse» religiøse tekster. Det som i utgangspunktet var fiksjon ble omgjort til religion, med tilbakevirkende kraft. Dette er en nøyaktig omvendt versjon av modernitetens historie, der tekster som opprinnelig var religiøse overlever som kunstneriske monumenter over menneskeåndens storhet…
Noe lignende gjelder også for Tim F. Lehayes og Jerry B. Jenkins' Left Behind-serie, den amerikanske kristenfundamentalismens litterære bestselger. Serien består av tolv romaner om verdens forestående endelikt. Til tross for at de store mediene har ignorert denne romanserien, har den solgt over 60 millioner eksemplarer. Fortellingen starter med at flere millioner mennesker forsvinner på uforklarlig vis – dette er de uskyldige sjelene som Gud kaller opp til seg for at de skal unnslippe verdens undergang. Så dukker Antikrist opp i Nicolae Carpathias skikkelse, en ung og karismatisk, slesk og slu rumensk politiker som blir valgt til generalsekretær i FN og flytter verdensorganisasjonens hovedsete til Babylon. Herfra har han stor suksess med sin plan om å gjøre FN til en antiamerikansk verdensregjering som tvinger alle nasjonalstater til å avvæpne seg. Og slik fortsetter det, helt til det avgjørende slaget der alle ikke-kristne, jøder inkludert, blir brent i et katastrofalt flammehav. Tenk hvilken oppstandelse det ville blitt i vestlige liberale medier om noen hadde skrevet en lignende historie fra et muslimsk ståsted og toppet bestselgerlistene i arabiske land!
Det er ikke først og fremst disse romanenes forbløffende primitivisme og dårlige kvalitet som tar pusten fra en, men den merkverdige blandingen av «seriøse» religiøse budskap og det laveste innen populærkulturelt kommersielt søppel.

Neste tankesprang handler om demokratiets grunnleggende paradoks. I den stalinistiske bibelen The History of the VKP(b), dukker det opp et enestående paradoks når Stalin (bokens ghostwriter) beskriver utfallet av en avstemning på en partikongress på slutten av 1920-tallet: «Med stort flertall vedtok delegatene enstemmig sentralkomiteens resolusjonsforslag». Hvis vedtaket var enstemmig, hvor ble det da av mindretallet? Dette paradokset er likevel overhodet ikke uttrykk for et perverst «totalitært» knep – det ligger til grunn for demokratiet som sådan.
Demokratiet er basert på en kortslutning mellom «flertallet» og «alle»: Vinneren tar alt, flertallet er synonymt med «alle» og beholder all makt – selv om vinnerens flertall kanskje bare utgjør noen hundre stemmer blant millioner.
Det holder ikke å bare hevde at «demokrati» betyr at makten utgår fra folket og skal tjene folket, og at det store flertallets vilje og interesser (de to er på ingen måte automatisk sammenfallende) bestemmer statens avgjørelser. Demokrati – slik begrepet brukes i dag – dreier seg fremfor alt om en formell legalisme: Minimumsdefinisjonen er ubetinget aksept av et sett formelle regler som sikrer at motsetninger helt og holdent absorberes inn i det pinefulle spillet.
«Demokrati» betyr at uansett hvor mye triksing som måtte ha foregått i et valg, vil enhver politisk aktør akseptere resultatet uten å mukke. I den forstand var også presidentvalget i USA i 2000 «demokratisk»: Til tross for den åpenbare manipuleringen av valget og meningsløsheten i at noen hundre stemmer i Florida avgjorde hvem som skulle bli president, aksepterte demokratenes kandidat nederlaget.
Uker med usikkerhet fulgte, og Bill Clinton kom på det tidspunktet med en treffende og syrlig kommentar: «Det amerikanske folket har talt, vi vet bare ikke helt hva det har sagt.» Denne kommentaren bør tas mer alvorlig enn den var ment. Selv i dag vet vi ikke hva det amerikanske folket sa den gangen – kanskje er det fordi det ikke var noe reelt «budskap» bak resultatet i det hele tatt.
De som er gamle nok til å huske de «demokratiske sosialistene» og deres kjedelige forsøk på å sette visjonen om autentisk sosialisme opp mot den elendige «virkelig eksisterende sosialismen», vet at det hegelianske standardsvaret er ganske passende for denne typen forsøk: Når virkeligheten ikke lever opp til ideen, er det alltid et uttrykk for en iboende svakhet ved selve ideen. Hvorfor skulle ikke dette også gjelde for demokratiet som sådan? Er det ikke altfor enkelt å skulle erstatte det «virkelig eksisterende» liberale kapital-demokratiet med et mer ekte «radikalt» demokrati?

Dette betyr likevel ikke at Bushs valgseier i 2004 bare var en uheldig glipp, et resultat av triksing og manipulasjon. Hegel skrev apropos Napoleon at han måtte tape to ganger: Det var først etter Waterloo han innså at nederlaget hans ikke var et tilfeldig militært uhell, men et uttrykk for et dypere historisk skifte. Det samme gjelder for Bush: Han måtte vinne to ganger for at liberalerne skulle forstå at vi er på vei inn i en ny æra.
11. september 2001 ble tvillingtårnene angrepet. Tolv år tidligere, 9. november 1989, falt Berlinmuren. Denne hendelsen markerte inngangen til de «lykkelige 90-årene», med Francis Fukuyamas drøm om «historiens slutt» og troen på at det liberale demokratiet i prinsippet hadde vunnet: at letingen var over, at det globale, liberale verdenssamfunnets tid var rett rundt hjørnet, at hindringene for denne hyper-hollywoodske happy ending kun var forbigående fenomener (lokale «motstandslommer» hvor lederne ennå ikke hadde forstått at deres tid var forbi).
I kontrast til dette markerte 11. september 2001 slutten på de «lykkelige 90-årene» med Clinton, og starten på en periode der nye murer bygges opp overalt – mellom Israel og Vestbredden, rundt Den europeiske union, på USAs grense til Mexico og så videre.
I boken The War on Iraq skriver William Kristol og Lawrence F. Kaplan: «Oppdraget starter i Bagdad, men det slutter ikke der. (…) Vi står ved inngangen til en ny historisk æra. (…) Dette er en avgjørende tid. (…) Det handler om så mye mer enn Irak. Det handler til og med om mer enn Midtøstens fremtid og krigen mot terror. Det handler om hvilken rolle USA har til hensikt å spille i det 21. århundret.» Man kan ikke annet enn å si seg enig: Det er faktisk det internasjonale samfunnets fremtid som står på spill nå – hvordan den nye verdensorden vil være, hvilke regler som skal gjelde.
En ny visjon om Den Nye Verdensorden har derfor vokst frem som den faktiske rettesnoren for USAs politikk de siste årene: Etter 11. september avskrev USA i bunn og grunn resten av verden som verdig samarbeidspartner. Det endelige målet er derfor ikke lenger Fukuyamas utopiske idé om å spre et universelt liberalt demokrati, men å gjøre USA til en «Festning Amerika», en ensom supermakt isolert fra resten av verden, som beskytter sine vitale interesser og forsvarer seg militært ikke bare gjennom styrker som raskt kan utstasjoneres hvor som helst i verden, men også gjennom utvikling av våpenteknologi som gjør det mulig å kontrollere jordas overflate fra verdensrommet.
Denne strategien setter de nylige konfliktene mellom USA og Europa i et nytt lys: Det er ikke Europa som «svikter» USA – det er USA selv som ikke lenger trenger å støtte seg til sitt eksklusive partnerskap med Europa. Kort sagt, problemet med Bushs USA er ikke at det er et nytt globalt imperium, men at det ikke er det: Samtidig som det forsøker å late som om det er et imperium, fortsetter det å handle som en nasjonalstat, som nådeløst forsvarer sine egne interesser. USAs politikk den siste tiden kan nesten betraktes som en omvendt versjon av miljøvernernes velkjente motto «tenke globalt, handle lokalt»: Bushs USA handler globalt og tenker lokalt.

Med disse faktorene i bakhodet burde alle venstreorienterte som tenker, være glad for Bushs seier. Det er bedre for hele verden fordi konturene av kommende konfrontasjoner vil avtegne seg mye klarere. Seier til Kerry ville vært en slags historisk anomali, som ville ha dekket over de virkelige skillelinjene. La oss slå det fast en gang for alle: Kerry hadde ingen global visjon som kunne representert et reelt alternativ til Bushs politikk.
I tillegg var Bushs seier paradoksalt nok bedre for økonomien i Europa og i Latin-Amerika: Kerry ga løfter om flere proteksjonistiske tiltak for å sikre seg støtte fra fagforeningene. Men den viktigste fordelen med Bushs seier har med internasjonal politikk å gjøre. Hvis Kerry hadde vunnet, ville det vært opp til liberalerne å håndtere konsekvensene av Irak-krigen, og Bush-leiren kunne ha gitt dem ansvaret for resultatene av sine katastrofale avgjørelser.
I essayet «Dictators and Double Standards» fra 1979 analyserer Jeanne Kirkpatrick forskjellen mellom «autoritære» og «totalitære» regimer, som ble brukt for å rettferdiggjøre USAs samarbeid med høyrevridde diktatorer samtidig som man førte en hard linje mot kommunistiske regimer: Autoritære diktatorer er pragmatiske herskere som verner om sin makt og rikdom uten å bry seg om ideologiske spørsmål, selv om de kanskje later som de arbeider for en «god sak». Totalitære herskere derimot, er uselviske fanatikere som tror på sin ideologi og er rede til å ofre alt for idealene sine. Man kan altså forholde seg til autoritære herskere som reagerer rasjonelt og forutsigbart på materielle og militære trusler, mens totalitære herskere er mye farligere og må konfronteres direkte…
Ironisk nok er dette skillet en utmerket forklaring på hva som har gått galt med USAs okkupasjon av Irak: Saddam var en korrupt, autoritær hersker som i sin streben etter makt kun tok pragmatiske hensyn (noe som gjorde at han samarbeidet med USA gjennom hele 80-tallet). Det viktigste resultatet av USAs intervensjon i Irak er imidlertid at den har gitt liv til en mye mer kompromissløs «fundamentalistisk» opposisjon som utelukker pragmatiske kompromisser.
Bush kommer til å bryte ned illusjonene om interessefelleskap mellom de rike vestlige landene. Det vil sette fart i det smertefulle, men nødvendige arbeidet med å bygge nye allianser som Den europeiske union eller Mercosur i Latin-Amerika.
Det er en journalistisk klisjé å hylle den «postmoderne» dynamiske USA-kapitalismen på bekostning av «Det gamle Europa» som henger fast i sine illusjoner om en regulerende velferdsstat. Likevel, i alle fall når det gjelder politisk organisering, beveger Europa seg nå mye raskere enn USA i retning av å etablere seg som en virkelig «postmoderne» trans-stat man aldri har sett maken til før, som har plass til alle uavhengig av geografi og kultur, fra Kypros til Tyrkia.
Ingen grunn til fortvilelse, altså – selv om det ser mørkt ut i dag, skal vi ikke glemme en av de store bushismene: «Fremtiden vil se bedre ut i morgen».
© LMD Norden