Dømt av media - Le Monde diplomatique

Foran flere titalls TV-kameraer faller Alain Marécaux sammen i gråt i det han kommer ut av tinghuset i Saint-Omer 19. mai 2004. Øyeblikket er opprivende: «Jeg har mistet alt. De tok barna mine. De drepte min mor. Jeg måtte selge bedriften, selge huset. Jeg har ikke noe igjen… Hvordan skal jeg…» Hovedvitnet i anklagene mot Alain Marécaux har trukket sin forklaring tilbake, og mannen forvandles plutselig til en helt. En enstemmig presse beskriver ham som offer for «rettssystemets kollaps», «partiske» psykologieksperter, «uansvarlige» førskolelærere og til og med «manipulerte» barn. Hvem husker i dette øyeblikket TV-kanalen TF1s anklagende nyhetssending for to år siden, 11. januar 2002, da millioner av TV-seere fikk se bilder av Alain Marécauxs hjem? På dette tidspunktet satt både han og hans kone fengslet i forbindelse med det som da ble fremstilt som en grusom pedofili-sak.
20. mai 2004 skriver den franske dagsavisen Le Figaro i medlidende vendinger om drosjesjåføren Pierre Martel: «Han levde et fredelig familieliv og likte å spille golf før denne 'saken' kom opp (…) Han ble siktet for seks voldtekter av mindreårige. Man anklaget ham også for å ha kjørt barna til en bondegård i Belgia hvor det ble organisert pedofile seanser.» Dette anklagende «man» i tredje person er imidlertid ingen ringere enn Le Figaro selv. Den 1. januar 2002 skrev avisen: «Barna ble kjørt av en drosjesjåfør til en bondegård i nærheten av Ypres i Belgia hvor eierne av en sex-shop i Oostende organiserte filmopptak.» Da mediene senere høylytt listet opp hvem som bar ansvar for lidelsene til disse «feilaktig siktede», var journalistene utelatt.1
Det er helt på sin plass å stille spørsmål ved selve rettsprosedyren i «Outreau-saken», som ble ledet av forhørsdommer Fabrice Burgaud. Det har pressen som helhet heller ikke nølt med å gjøre. Men også arbeidsmetodene til et overveldende flertall av mediene fortjener en kritisk gjennomgang. Bortsett fra noen svært halvkvedede viser om et visst «mediepress» som raskt ble satt i sammenheng med «press fra opinionen», har ingen trukket frem pressens dobbeltspill. De tidligere anklagede, som nå er blitt ofre, er for opptatte med å komme fra skaden, advokatene og de politisk ansvarlige er for avhengige av medienes reklame, og de ulike yrkesgruppene som ble blottstilt er for redde for journalistenes makt.
Etter å ha anklaget et visst antall navngitte personer for pedofili, gjort dem ansvarlige for de forferdeligste handlinger og dømt dem uten rettssak, går den samme pressen ut med frikjennelser og renvasking, og forvandler disse menneskene til gripende helter. Den kontinuerlige strømmen av informasjon fortsetter, og nå er det bare å la hukommelsestapet gjøre sitt. Slik kan mediene nok en gang slippe å rette et kritisk søkelys på hva slags informasjon de sprer og kvaliteten på den. En fersk nyhet feier likevel snart unna den forrige.
Outreau-saken ble en vekker, men ikke bare fordi den var et «juridisk Tsjernobyl»2 slik det er blitt hevdet i pressen. Saken utspilte seg på journalistikkens område og ble et eksempel på yrkesmessige praksiser som der er i bruk. Spesielt handler dette om hvilke produksjonsbetingelser som gjelder når nyhetsformidlingen er underlagt nyliberale økonomiske lover: høy produktivitet, knallhard konkurranse og markedsføring basert på pikante «avsløringer».
Mediedekningen av Outreau-saken er slett ikke et unntakstilfelle. I januar 2003 ble Abderzak Besseghir, som arbeidet ved bagasjebehandlingen på Charles de Gaulle-flyplassen i Paris, anklaget for å ha planlagt et bombeattentat. I ti dager var Besseghir toppnyhet i så å si alle franske medier, som slåss om den ene feilaktige opplysningen etter den andre om denne «islamistiske terroristen».
«En nyhet som får det til å gå kaldt nedover ryggen,» tordnet TF1 30. desember 2002. «Terrorisme eller organisert kriminalitet?» spurte radiokanalen France-Inter neste dag. «Bagasjebehandlerens våpenlager,» lød en overskrift i Le Figaro. «Bagasjebehandleren på Charles de Gaulle i kontakt med islamister,» påsto avisen Le Monde en uke senere. Men så, ingen bombe og ingen islamist. Abderzak Besseghir ble frikjent i retten. Han fikk imidlertid ingen unnskyldning fra sine anklagere i mediene.
I juli 2004 ble en gruppe unge nordafrikanere anklaget for et brutalt antisemittisk angrep på en kvinne på et forstadstog i Paris. Historien utløste en ny kampanje i pressen. «Et særdeles grusomt overgrep,» uttrykte radiokanalen Europe 1 indignert 11. juli. Og TV-kanalen France 2 samme dag: «En forferdelig antisemittisk handling.» Dagen etter konkluderte avisen Libération teatralsk: «Antisemittisme, antisionisme og antikapitalisme blandes sammen som i vår histories verste stunder.» Anklagene viser seg å være løgner, diktet opp av det påståtte offeret.4
Outreau-saken utløste også et vell av falske anklager i mediene. De første forvirrete oppslagene kom allerede da etterforskningen så vidt var i gang. På kveldsnyhetene til TV-kanalen France 2 15. november 2001 ser en reporter bort fra alle varsomhetsregler når han presenterer sakens «fakta»: «De fire barna ble først voldtatt av sin far og deretter av andre nærstående personer. Noen av disse er butikkeiere i området. Det var slik foreldrene nedbetalte gjeld.» Andre steder nevner man uten betenkelighet hva slags yrke de «skyldige» har: «Et stevnevitne og hans kone, en skolehelsesøster, en prest, en drosjesjåfør og to eiere av en sex-shop i Oostende i Belgia er anholdt.» (Le Figaro 21. november 2001).¹
Det enorme fokuset på denne saken kom likevel ikke som noen overraskelse. Etter Dutroux-saken i Belgia i 1996, har antall artikler og reportasjer om seksuelle forbrytelser mot barn eksplodert. Avisenes internett-arkiver viser dette helt klart. Frem til 1995 forekom ordene pedofili/pedofil omtrent ti ganger i året. Fra 1996 er tallet 10 til 20 ganger høyere.5
En av forklaringene på dette er selvfølgelig at selve fenomenet pedofili frem til da ble holdt skjult. Men man kan ikke se bort fra at denne informasjonen selger, eller antas å gjøre det. Fra 5. mai til 5. juli 2004 var «Outreau-saken» førstesideoppslag 26 ganger i de fire store dagsavisene i Frankrike, som for øvrig publiserte 344 artikler om denne saken på åtte uker. Til sammenligning publiserte disse fire dagsavisene til sammen tre artikler om rapporten fra Verdens helseorganisasjon som viser at mer enn tre millioner barn under fem år dør hvert år av luft-, vann- og annen forurensing (se også egen sak om ubalansen i medienes nyhetsdekning).
I januar 2002 ble medienes grådighet ytterligere skjerpet da en av de tiltalte innrømmet (det oppdiktede) mordet på en liten jente i Outreau. «Outreau, nå er det nok!» utbrøt en journalist på radiokanalen RTL 11. januar. Reporterne overgikk hverandre i malende beskrivelser av et hendelsesforløp som viste seg å være like opprørende som feilaktig. Den da berømte Dutroux-saken ble umiddelbart referansesak nr. 1 – en slik sak er gull verdt og bærer bud om høye seertall og store opplag. «Tenk om Frankrike nå står overfor en ny Dutroux-sak?» spurte en nyhetsoppleser på radiokanalen France-Inter 11. januar 2002. Og de andre mediene stemte i.
Men skulle denne historien bli en virkelig «affære», trengtes noe mer: et «nettverk», helst bestående av fremtredende personer. Allerede ganske tidlig i saken meddelte TF1: «Det kan dreie seg om et langt større nettverk av pedofile enn det man først trodde.» (16. november 2001) Ordet «nettverk» gjentas gang på gang i avisartikler, og TV-kanalene hamrer løs på samme måte: «Og nå til det fransk-belgiske nettverket av pedofile i utkanten av Boulogne–sur-Mer» (kveldsnyhetene på TF1 10. januar). «Denne skrekkelige historien om faren som solgte sine barn for å tilfredsstille medlemmene i et nettverk av pedofile» (kveldsnyhetene på France 2 11. januar). Men intet nettverk nevnes når dommen faller i juli 2004.
Pressen bruker i stor grad disse sakene til å skaffe seg et «maktkritisk» image. Hva er vel mer stimulerende enn en kamp mot samfunnsstøttenes dekadente moral når man selv ofte beskyldes for å stå i ledtog med makthaverne og de pengesterke? I en situasjon hvor politikken har gjennomgått store endringer, hvor venstresiden slutter opp om nyliberalistiske programmer og økonomien ensrettes, er det lite plass til ideologiske konfrontasjoner. Klassekamp kan erstattes av verdikamp. Og i et politisk landskap som i stor grad er blitt avpolitisert av journalistene, stiller mediene opp for å forsterke disse bedragerske kampene. Særlig de sakene som bidrar til å opprettholde illusjonen om pressen som talerør for de svake.
Man kunne sagt på forhånd at i en sak som Outreau ville de verste «utskeielsene» komme i de såkalte tabloide mediene. Og TF1 bød aller høyest. Takket være opplysninger fra en viss advokat Duport, kunne man i en nyhetssending 12. januar 2002 avsløre flere pikante detaljer: «Sekvensen er ganske kort, men den er hjerteskjærende, fra det øyeblikket den lille jenta blir angrepet og hun nekter… man tvinger henne og hun nekter igjen… man tvinger henne igjen… og til det øyeblikket da slagene og sparkene kommer, og hun begynner å blø fra munnen og… og til hun tilslutt dør.»
En så «god gjest» ønskes velkommen i mediene. Allerede neste dag møter vi advokat Duport igjen, denne gangen i kveldsnyhetene til France 2: «Tenk deg to menn i ferd med å voldta en liten jente på fem år. Hun skriker, slår rundt seg, gråter, eh… hun er såret… alvorlig såret og slått… slått til døde. Det er helt forferdelig.»
Andre og mer «seriøse» medier kastet seg imidlertid også på dette, for en overdreven bruk av «sensasjoner» bidrar til at informasjonen ensrettes. Libération av 11. januar har derfor mye til felles med nyhetene på TF1 og France 2: «Ifølge en sentralt plassert kilde skal jenta ha kommet sammen med en belgisk mann i femtiårene (…). Barnet blir voldtatt av denne gråhårete mannen, hun skriker og gråter. Mannen slår jenta for å få henne til å tie, og blir stadig voldsommere. I sin vitneforklaring sier Daniel L. at jenta døde av slagene.»
Le Monde på sin side gjengir rapportene fra vitneavhørene: «Thierry D. skal ikke bare ha tjent penger på å prostituere sine barn, men også ved å la dem delta i pedofile videofilmer. Daniel L. og hans sønn, to franskmenn som bodde i Belgia hvor de drev en sex-shop i Oostende, er siktet for å ha gjort opptakene til disse filmene i en isolert gård i nærheten av Ypres og for å ha solgt filmene videre.» (14. januar 2002)
To dager tidligere hadde TF1 vist sitt eget «bevismateriale», blant annet et kart over gården, både utvendig og innvendig, og bilder av eieren som forsøker å jage vekk TV-teamet: «Denne gården skal ha vært et av møtestedene for de pedofile. Her skal barna ha blitt voldtatt og filmet. Dette er eieren. Han driver storfehandel, men bor ikke på stedet. Han er ikke spesielt glad for denne plutselige berømmelsen. Så lite glad at han foretrekker å sette en stopper for intervjuet.»6
Når intensiteten i nyhetsproduksjonen er sterk, reduseres vaktsomheten. Bruken av verbformen kondisjonalis («skal ha blitt») fritar mange journalister fra plikten til å kontrollere innholdet i det de sier og skriver. Den tøffe konkurransen på mediemarkedet gjør skjødesløsheten komplett. Når dette stadiet er nådd, kan man feilinformere uten at det får noen som helst konsekvens fordi «alle» gjør det. TF1 kunne 12. januar 2002 slå fast følgende: «Det er ikke lenger tvil om drapet. Det finnes to vitner til hendelsen, to personer som ikke har kunnet kommunisere seg imellom.» Men den belgiske gården hvor de pedofile scenene ble filmet, har aldri eksistert. Heller ikke sex-shopen i Oostende hvor opptakene ble solgt.
I forbindelse med skandaler i politikkens verden understreker man ofte prinsippet om at den anklagede er uskyldig inntil det motsatte er bevist, selv om dette ikke alltid respekteres. I Outreau-saken har dette prinsippet vært ikke-eksisterende: De tiltaltes navn eller initialer og yrke er blitt brettet ut i all offentlighet. «Sex-shopen til Daniel Legrands far i havnebyen Oostende skulle brukes som fasade for omsetning av barnepornofilmer» (Radiokanalen France Inter 11. januar 2002). «En av de hovedmistenkte, Alain Marécaux fra Samer, har et fritidshus i byen» (Le Figaro 14. januar). «Seks andre personer ble fengslet den 16. november: Alain M., stevnevitne, og hans kone Odile; Dominique W. prest i Outreau, Pierre M, drosjesjåfør siktet for å ha kjørt barna til Belgia, og de to eierne av sex-shopen i Oostende» (Le Monde 14. januar). «Dominique Wiel, 64, også kalt 'abbed Do' av sine sognebarn, som stolte på ham av hele sitt hjerte» (Le Parisien 16. januar).

Omtalen av denne historien preges også av en parisdominert og borgerlig oppfatning av Nord-Frankrike og av de lavere sosiale klasser. Den 29. april 2004 bruker nyhetsmagasinet Le Nouvel Observateur sitt førstesideoppslag på de forskjellige historiene som har rystet landsdelen Nord-Pas-de-Calais. Ingressen er talende: «De seks store kriminalsakene som har preget Nord-Pas-de-Calais de siste hundre årene, deriblant Outreau-saken, (…) er hver på sin måte en beskrivelse av hverdagslivet i denne delen av landet.»
En av bladets redaktører hadde to år tidligere tegnet et noe særegent bilde av «folkelivet» i Nord-Frankrike: «Lukter og lyder siver ut gjennom de tynne veggene i oppgangene i boligblokkene. Et sted kokes det kål med TV-apparatet på full guffe. Et annet sted høres høylytt krangling mellom en mann og en kvinne. I en etasje lenger opp dundrer musikken så høyt at det rister i vegger og tak.»7
Pressen flørter freidig med formelen «arbeiderklasse = fareklasse» (classes laborieuses = classes dangereuses) når den systematisk setter likhetstegn mellom det brede lag av folket, arbeidsløshet, sosialboliger, alkoholisme, undermennesker og pedofile som prostituerer sine barn. «Hviler det en forbannelse over den fattige bydelen La Tour du Renard i Outreau?» spurte for eksempel Le Figaro 15. januar 2002, og svarte slik: «Antakeligvis er den bare offer for den uheldige blandingen av arbeidsløshet, alkohol, lediggang og dårlig naboskap, som så mange andre bydeler i Nord-Pas-de-Calais. Og da er incestuøse forhold sjelden langt unna.»
Av og til beskriver man også de voldsomme økonomiske rystelsene i disse områdene, men uten å gå i detalj eller lete etter årsaker. I stedet fremstilles de viktigste konsekvensene som naturlige: «Må man gå til sosiologien for å finne årsaken til disse absolutte grusomhetene?» spør nyhetsmagasinet Le Point. «Man snakker om den høye arbeidsløsheten og nøden som preger Nord-Pas-de-Calais, denne landsdelen som ligger øverst på listen over barnedødelighet, analfabetisme og alkoholisme. Bydelen Le Renard er den fattigste i Outreau: i 40 prosent av familiene er det bare en forelder, 20 prosent er arbeidsløse. Nord-Pas-de-Calais er den landsdelen med flest tilfeller av incest og pedofili» (18. januar 2002).
En journalist i Le Monde beskriver kultursjokket han selv opplevde en dag han gikk inn i en av sosialboligene i Outreau: «Yann på 30 år lente seg inntil en dør han nettopp hadde sparket i stykker med foten. Brillene hans var knust og limt sammen med et stykke tape. Han stinket alkohol.» Og videre: «Hans unge samboer var oppløst i tårer. Det vakre ansiktet hennes var rødsprengt og skjemmet av en manglende fortann» (14. januar). Ti dager senere bruker den samme journalisten et utsagn fra en advokat som bekreftelse på sine sosiale fordommer: «Dette er blitt en måte å leve på i disse bydelene. Man tar seg en øl som man tar seg en guttunge. Det er ikke noe nytt med dette, det samme skjer andre steder, i Bretagne og Normandie.»

På under to måneder (januar og februar 2002) ble Outreau-saken «løst» i mediene. To år senere er journalistene i harnisk over at uskyldige er blitt fengslet, men de fant ingen grunn å kritisere dommeren da han ga ordre om dette. Ingen undersøkelser ble gjort for eventuelt å bevise at stevnevitnet, bakerkonen og presten ble urettferdig behandlet. Ingen skrev noe anklageskrift for dem.
Samtidig ble andre uskyldige uthengt andre steder. En lærer i Seine og Marne-regionen ble utsatt for en hysterisk kampanje som førte til at hele hans yrkeskariere ble ødelagt før saken endelig blir henlagt som ikke straffbart forhold. To måneder før presidentvalget våren 2002, overtok Frankrikes daværende familieminister Ségolène Royale stafettpinnen fra mediene og lanserte en TV-kampanje mot pedofili: «Nå kan ingen lenger si: jeg visste ikke.» Og Libération presenterte en meningsmåling om temaet: «Av alt det som angår barn er 72 prosent av alle franskmenn mest bekymret for pedofili.» Man kan bare tenke seg pressens reaksjon dersom forhørsdommer Burgaud hadde vist det minste tegn til å ville slippe fri noen av de siktede i Outreau-saken. Da er det langt enklere å være opprørt over justismord to år senere.
Den 19. mai 2004 trakk hovedvitnet Miriam Badaoui sin forklaring tilbake. Opprivende historier fra de 13 siktede som plutselig ble frikjent, var en ny gyllen anledning som mediene visste å utnytte. Utenfor tinghuset i Saint-Omer sto en armada av journalister som ikke trengte å gjøre annet enn å ta frem mikrofonen eller pennen for å håve inn et utall ulykkelige vitnesbyrd. Minimalt arbeid, maksimal avkastning for bedrifter som først og fremst tenker produktivitet.
Pressens plutselige helomvending var like forbløffende som de begivenhetene den beskrev. «Miriam Badaoui og Aurélie Grenon har trukket forklaringene tilbake og dermed gjort 13 mennesker – som opprinnelig var siktet for de verste forbrytelser – om til ofre for justismord,» brølte Le Parisien 20. mai 2004 og glemte sine egne sjokkoverskrifter to år tidligere: «Skammens by» (11. januar 2002) og «En tilskitnet by» (12. januar). «Hvorfor så verken politiet eller dommerne som arbeidet med saken i mer enn tre år at de var på feil spor før rettsaken begynte?» spurte en nyhetsoppleser på France 2 19. mai 2004, og glemte at det var hans egen kanal som kom med de verste «avsløringene» i november 2001.
Det samme foregikk i andre medier. Den 11. januar 2002 skrev Libération: «Daniel L. senior, som ser ut til å være hjernen bak nettverket, tok seg betalt to ganger: Da barna ble prostituert og da kassettene ble solgt i sex-shopen i Oostende i Belgia.» To år senere kommer avisens redaksjonssjef med harde utfall mot «rettsvesenets avskyelige arbeidsmetoder».
Saken får en «happy ending»: Herr Legrand, som mediene hadde definert som en «pornokrat med pedofili som spesialområde»,8 blir gjort til martyr. France 2 besøker ham hjemme for å filme møtet med resten av familien bare noen timer etter løslatelsen. To og et halvt år tidligere viste denne kanalen bilder i sakte film da mannen ankom tinghuset i Boulogne-sur-Mer med hendene i håndjern. Så snart de tidligere anklagede slapp ut av fengsel, rev TV- og radiokanalene dem til seg. Konkurransen om dette «produktet» er like beinhard.
Informasjonens jackpot er et lottospill med fast gevinst: Kjøp et skrapelodd for siktelse, og så et nytt for benådning. Den 28. mai 2004 sitter Outreau-sakens drosjesjåfør fortvilet og gråtende i TF1s studio for et eksklusivt intervju. Journalisten kan sin jobb og bedyrer: «Som første TV-kanal bringer vi nå hans første ord.»

17 personer ble opprinnelig tiltalt for grove seksuelle overgrep mot barn i den nordfranske byen Outreau. Saken eksploderte mot slutten av 2000. Fire personer har erkjent forholdene, mens 13 hele tiden har bedyret sin uskyld. Under rettsaken i mai 2004 ble anklagene mot disse 13 personene trukket tilbake og de ble frikjent. De har sittet i varetekt i opptil tre år før saken kom opp i vår.