En annen kåring ble gjennomført i Frankrike i fjor, der de undersøkte hvilke profilerte personer franskmenn satt mest pris på. Blant kåringens ti første kom to idrettsutøvere, to sangere og to filmskuespillere (se side 18). Ingen politikere, forfattere, forskere eller intellektuelle nådde opp.
Så hva er det som får noen mennesker til å velge noe så slitsomt som å være intellektuell? Eller å bruke sin tid på noe så abstrakt som det allmenne, eller å bry seg om alle? Bunner det i nestekjærlighet, eller en genuin holdning overfor noe allment, fellesmenneskelig? Eller en opprørsk ånd, der ingen utfordringer er for små?
Filosofen Hannah Arendt – selve innbegrepet på en intellektuell – beskriver menneskets streben etter å strekke seg utover seg selv. Både for arbeideren, entreprenøren og den intellektuelle som en søken etter udødelighet:¹ Arbeideren (animal laborans) og hans familie ved sin reproduksjon og produksjon, barnefødsler, jordbruk og lønnsarbeid. De sørger for seg og sitt slik generasjoner så kan følge hverandre – en evig prosess der arbeideren både konsumerer og selv blir konsumert. Entreprenøren (Homo faber) strever mot selv å bli udødelig – han vil huskes for sitt verk, i likhet med en kunstner, forfatter, oppfinner eller politiker. Homo faber strekker seg således utover naturens åk, og utvikler teknikk, kultur, våpen og verdier. Som Faust. Men når denne fabrikasjonen blir en eksplosjon av varer og kulturprodukter i en verdensomfattende kommersialiseringsprosess, fanges entreprenøren som arbeideren av konsumets sirkel. Den intellektuelle er derimot den som tenker allment – et politisk menneske. Dette er praktisk filosofi, kommunikative handlinger, en tenkning utover eiendom og egeninteresse. Det er offentlighetens sokratiske og uegennyttige stemmer. Udødeligheten disse intellektuelle streber mot, er selve menneskehetens overlevelse og utvikling – der fordringen om likhet, frihet og demokrati for alle er viktigere enn egen berømmelse eller familiens ve og vel.
Men det å ville strekke seg utover seg selv har samtidig sin skjørhet, for ikke å si skjønnhet. Fordringen er gjerne for krevende, og samfunnet motarbeider gjerne ungdommelig idealistisk overmot. Egen skrøpelighet og hard motgang skaper derfor lett sarkastiske pessimister av opprinnelig idealister.

Den franske tenkeren Julia Kristeva, som nylig fikk Holbergprisen i Norge,² skriver i sin bok om Hannah Arendt³ hvordan økonomien (husholdet, oikos) spiser opp selve det intellektuelle rommet – polis. Det allmenne rommet der tenkningen kunne bo, erstattes gjerne av rommet med viv, varer, vræl og vov-vov. Men det er ikke det minste rart at de fleste ikke orker å leve opp til den intellektuelle fordringen. Og hvem kan kreve at man tenker gjennom selve grunnlaget man står på, drevet inn i en sannhetsvilje som bare finner myter og atter myter der nede i grumset? Å være en filosofisk engasjert, sokratisk utspørrende «verdikriger», kan også løse opp overjeget – eller ende med en utagering der driftene nærmest eksploderer.
For Kristeva er livet som intellektuell det å konstant stille åpne spørsmål. Hun knytter også spørringen til «revolt» – og da ikke nødvendigvis i opprørets politiske betydning.⁴ Etymologisk betyr revolt også å avdekke, åpne, snu, starte på ny, samt gjentakelse og utarbeidelse. Også Hannah Arendt knytter i sin politiske tenkning nataliteten, fødselen, det å stadig begynne på nytt, til tilgivelsen og håpet.
Før jeg forlater Kristeva: Debatten som fulgte utdelingen av Holbergprisen er et eksempel på hvor lite intellektuell eller utspørrende man kan bli. Økonomiprofessor Sjur Didrik Flåm uttalte i Bergens Tidende at «Kristeva er eit døme på kor lenge ein kan halda på, og kor fetert og høgt prisa ein kan bli utan avsløring.» Vestlendingene tok kvinnen fremfor kvinten – selve kvintessensen. En negatikk som følger i sporet fra Alan Sokals bok Intellektuelle posører.⁵ Empirisk orienterte vitenskapsmenn som ikke forstår teksten de kritiserer – de forstår ikke bruken av metaforer, og måler gjerne tilværelsens «tyngde» på en vekt. For som Kristeva sa i sin henvisning til Sokal i takketalen: «Vi prøvde aldri å skape vitenskapelige modeller, bare metaforiske overføringer.»⁶

Jeg har beskrevet den intellektuelle som overskridende og spørrende. Den intellektuelle kan dessuten ifølge filosofen Helge Høibraaten defineres ved en som har: Mot til å tenke selv uavhengig av den politiske makten, universelt engasjement, en som utrykker seg offentlig, samt kultiverer smak og forskjeller med toleranse og en «positiv nysgjerrighet i forhold til tvetydighet og kompleksitet».⁷
Ja, for hvem tror lenger på noen distansert intellektuell universalitet – slik den tradisjonelle intellektuelle skulle ha en selvpålagt encyklopedisk forståelse av mennesket og samfunnet for å avkle makten? Dagens maktformer opptrer ikke lenger bare som tydelige autoritære instanser som undertrykker og marginaliserer, men makten er ofte anonym, usynlig og virker i mikroplanets sammenhenger.
Den tidligere tradisjonelle intellektuelle viker derfor i dag ofte for nye former for intellektuelle – eksempelvis både teknisk kyndige arbeidere, og sosiale entreprenører som driver med kulturproduksjon. I likhet med hva den italienske filosofen Antonio Gramsci på 1920-tallet⁸ beskrev som organiske intellektuelle: «I den moderne verden bør den tekniske utdannelse, snevert forbundet med det industrielle arbeidet… utgjøre grunnlaget for den nye typen intellektuelle. … Den nye intellektuelles eksistensmåte… må bestå i å ta aktivt del i det praktiske liv, som den som bygger, organiserer…».
Alle mennesker er ifølge Gramsci intellektuelle, selv om ikke alle har den funksjonen. De organisk intellektuelle kan derfor i vår tids ekspertsamfunn også inkludere realpolitikere, militære rådgivere, spesialister, fagfolk og omsorgsarbeidere som arbeider med samfunnets organisering og verdier. Det er mange som fortsetter der den tradisjonelle intellektuelle glapp.
Gramsci satt mer eller mindre likhetstegn mellom oppnådd teknologinivå og sivilisasjonsnivå. Den organiske intellektuelle er viktig – som Erling Fossen også påpekte i sitt innlegg om Dagbladkåringen – nettopp fordi ny teknologi bidrar indirekte til å frigjøre den enkelte og hans klasse, samt skape nye væremåter og politiske formasjoner. Eksempelvis de nye globaliseringskritiske bevegelsenes organisering via kommunikasjonsteknologi.

Fremfor tradisjonelt å uttale seg i Menneskehetens, Fornuftens eller Klassens navn, er den nye intellektuelle også en «spesifikk intellektuell»⁹ Hun er gjerne mer opptatt av smidighet enn fasthet, toleranse fremfor sannhet, og stil fremfor maktens brutalitet. Hun betrakter sitt arbeid som lokale inngrep i spesifikke situasjoner, der begrepene er «verktøy» og deres gyldighet avhengig av analysens gitte situasjon.
Hun utøver med mangfoldets pragmatikk en praktisk filosofi. Hennes tanke har ikke lenger store synteser eller fortellinger som mål. Hun godtar nihilismens innsikt om at mennesket har rikdom nok i fortolkningene – fremfor å søke dogmatisk-politisk utagerende handlinger. Den spesifikke intellektuelle deltar der makten er – slik Arendt beskrev makt i betydningen «å delta» – kontinuerlig med på å skape de begreper eller bilder vi tenker med i et omskiftende samfunn.
Dette samfunnet består av hva Marx en gang betegnet som et generelt intellekt – diskursen preget av kommunikasjon og kunnskapsutveksling. I dagens velutdannede kunnskapssamfunn blir intellektualitet stadig mer allestedsnærværende – det dreier seg derfor ikke så mye om man vil være intellektuell, men om hvordan man forholder seg til det.
Derfor ser vi også at stadig flere[ ]i Vesten forbeholder seg retten til en kritisk distanse overfor meningspress både fra familie og samfunn. Ett ferskt eksempel er den muslimske kanadiske journalisten Irshad Manji, aktuell på norsk med boken Hva er galt med Islam? Som en etterfølger av Gramscis organiske intellektuelle vil hun ha etablert banklån for muslimske kvinnelige entreprenører og foreslår kvinner som eiere av tv-stasjoner. Irshad Manji ønsker en ny opplysningstid for muslimer der (i likhet med Kristeva) «den enkelte oppfordres til å spørre, og til å tenke selv.»¹⁰

Tiden er moden for organiske og spesifikke intellektuelle. Samtidig er det umulig å tenke seg intellektualitet uten ideen om noe universelt eller det allmenne – slik den intellektuelle fordringen nettopp er å strekke seg utover seg selv.
Dessuten må offentligheten også ha plass til amatøren¹¹ som føler sitt engasjement i magen, og ytrer seg personlig i offentligheten. Til forskjell fra de organiske eller spesifikke intellektuelle, er amatøren ikke en profesjonell, men innehar en fri stilling uten særinteresser. Og til forskjell fra distanserte eksperter, kultursnobber eller enkelte utkårede intellektuelle posører, kan amatørens engasjement ofte være å foretrekke. Ordet «amare» betyr som kjent «å elske».
© LMD Norden