Det var Lev Tolstoj som på begynnelsen av 1900-tallet trakk «Civil Disobedience» fram i lyset igjen. På et eller annet besynderlig vis hadde han fått tak i og lest denne teksten, og i et åpent brev publisert i The North American Review, oppfordret han amerikanerne til på ny å verdsette denne heltemodige og eksemplariske holdningen til et individ som våget å sette seg opp mot staten når denne gikk i feil retning.
Noe tidligere hadde en indisk student ved universitetet i Oxford, en vegetarianer ved navn Mohandas K. Gandhi, blitt kjent med en annen vegetarianer, Henry S. Salt. Salt skrev en biografi om Thoreau, og lånte «Civil Disobedience» til sin indiske venn.
Thoreaus tekst gjorde et kraftig inntrykk på Gandhi. Den 26. oktober 1907, mens han arbeidet som advokat i Sør-Afrika, publiserte han teksten i sitt tidsskrift Indian Opinion. I fortsettelsen, og helt fram til han ble myrdet i 1948, var sivil ulydighet et nøkkelbegrep for Gandhi, en holdning han knyttet til ikkevoldspraksis.
Henry David Thoreau på sin side var inspirert av filosofen og forfatteren Bronson Alcott. Også han var fra Concord, og var modell for datteren Louisa May Alcotts romanfigur doktor March i romanen Little Women. Her nekter doktoren å betale skatt så lenge regjeringen ikke får slutt på slaveriet. Det sies at godseieren Samuel Hoar betalte for ham, men det betyr lite i denne sammenhengen. Det viktigste er at ideen om sivil ulydighet endelig var anerkjent: At en enslig samfunnsborger reiser seg mot sin regjering og følger sin overbevisning og samvittighet, for nettopp ikke å bryte med statens grunnleggende prinsipper.
Det er altså denne tanken Thoreau tar til seg og fører videre. I «Civil Disobedience» viser han i hvilken grad enhver regjerings tilstedeværelse svarer til et bevissthetsunderskudd hos statens borgere. «Den eneste forpliktelse jeg har rett til å påta meg, er til enhver tid å gjøre hva jeg mener er rett», skriver han i begynnelsen av sitt essay. Litt lenger ut i teksten illustrerer han dette moralske prinsippet ved å forklare at en nasjon som hevder den er «fri», ikke kan holde en sjettedel av sin befolkning som slaver, og at det er «på høy tid at rettskafne menn gjør opprør og organiserer revolusjon».
Videre skriver han at ettersom det finnes urettferdige lover, hører den rettskafne hjemme i fengsel, nær ofrene for et urettferdig styre. De statsansatte som vil tjene det godes sak må si opp sin stilling… Thoreau forteller at han mer enn gjerne betaler skatt for vedlikehold av veier eller skoler, men at han nekter å være med på å finansiere en krig som vil styrke sørstatene og dermed også støtte slaveriet. Hans ønske om fred er altså nært knyttet til hans motstand mot slaveriet. En statsmakt som ønsker rettferdighet for alle og respekt for hver enkelt, må ifølge Thoreau oppløse seg selv. Det å søke en lov man kan følge er alltid, slik han ser det, et tegn på underdanighet, noe som står i skarp kontrast til tanken om hvert individs egenart.

Filosofen Hannah Arendt leste Thoreaus symbolske tekst opp mot borgerrettighetskampen i USA på 1960-tallet.³ For henne forklarer ikke teksten hva som må gjøres for å rette på den urett som begås, men hva som må gjøres for å unngå at slik urett finner sted. Som Montesquieu tror hun på en «lovenes ånd», som er forskjellig fra land til land – sivil ulydighet er dermed for henne et typisk trekk ved forholdene USA ble til under. Her finner hun ideen om «samtykke» og dens naturlige konsekvens, nemlig «retten til uenighet», som grunnlag for «sammenslutningens kunst», som var særegen for kolonialistene og deres etterfølgere og som Alexis de Toqueville satte så høyt. Arendt spør seg i hvilken form denne praksisen vil overføres til andre politisk-juridiske system dominert av «flertallets tyranni», og kommer fram til at den vil ledsages av en motstand mot samfunnets juridiske, byråkratiske og kyniske maskineri.
USAs regjering, som på dette tidspunktet var i krig mot Vietnam – uten å ha erklært krig og uten å ha sikret likestilling mellom hvite og svarte i USA – fikk den sivile ulydigheten til å blusse opp igjen. Det skulle bli mange alarmerende situasjoner som resultat av at institusjonene ikke fungerte som de skulle, og for Arendt var dette et tegn på en utbredt samfunnsmessig uoverensstemmelse som var blitt til motstand.
Det var noe lignende Gandhi mente med satyagraha, et begrep han selv fant opp, og som betyr «å holde fast ved sannheten». Han gjentar flere ganger at «satyagraha er ikke annet enn sannhet og mildhet i det politiske liv», og at det forutsetter ikkevold, men ikke passivitet. Sivil ulydighet er ifølge Gandhi «en sivil lovovertredelse av amoralske påbud innført ved lov».
Gandhis fengselsopphold, standhaftighet og hederlige holdning, samt hans åpenhet overfor andre og hans respekt for alle og enhver – til og med hans fiender – ga Gandhi en mengde tilhengere. Men kampen hans har vist seg å være vanskelig å vinne – urimelige lover, unaturlige institusjoner og uanstendige makthavere synes å myldre mer enn noensinne i dag.
«Ulydighet» er et ord som ikke brukes så ofte av politikere og folkelige ledere i dag, unntatt den siste tiden av personer som José Bové, Noël Mamère⁴ og globaliseringskritikere som setter spørsmålstegn ved lov og rett i forhold til respekten for menneskeheten. Hvorfor er politikerne så blinde at de ikke kan se at visse lover er avleggs, ikke stemmer overens med forhold som ikke fantes da de ble skrevet, er ydmykende for noen grupper eller individer, eller utøver vold i en oppløst stats navn? Retten til uenighet og sivil ulydighet er en plikt, for ethvert individ utstyrt med en samvittighet.