Denne utviklingen er på ingen måte enestående for Frankrike. Den amerikanske dagsavisen International Herald Tribune opplevde en nedgang på 4,16 prosent i 2003, mens britiske Financial Times gikk ned med 6,6 prosent. I Tyskland har opplagstallene gått ned med 7,7 prosent i løpet av de siste fem årene, i Danmark 9,5 prosent, i Østerrike 9,9 prosent og i Belgia 6,9 prosent. Til og med Japan, som ligger på verdenstoppen i antall aviskjøpere, har opplevd nedgang på 2,2 prosent. I EU har antall solgte dagsaviser sunket med en million eksemplarer per dag de siste årene. På verdensbasis går distribusjonen av kjøpe-aviser ned med gjennomsnittlig 2 prosent hvert år. Enkelte har gått så langt som til å antyde at den trykte pressen kanskje er noe som tilhører fortiden, et utrydningstruet medium fra industriens æra.
Her og der blir ulike publikasjoner lagt ned. I Ungarn måtte dagsavisen Magyar Hirlap (eid av den sveitsiske gruppen Ringier) kaste inn håndkleet 5. november 2004. Dagen før hadde det samme skjedd i Hongkong med det anerkjente nyhetsmagasinet Far Eastern Economic Review (eid av den amerikanske gruppen Dow Jones). Og 7. desember 2004 ble det franske månedsmagasinet Nova Magazine lagt ned. Nedgangen rammer også nyhetsbyråer som forsyner avisene med informasjon. Det største av dem, Reuters, annonserte nylig at 4500 av byråets ansatte ville miste jobben.⁴

De ytre årsakene til denne krisen er velkjente. For det første en invasjon av gratisaviser som har vært svært ødeleggende. På topp i Frankrike ligger gratisavisen 20 Minutes (eid av det norske mediekonsernet Schibsted, red.anm.). Avisen når mer enn 2 millioner personer i gjennomsnitt hver dag – og har et stort forsprang på de to andre gratisavisene, Le Parisien (1,7 millioner) og Métro (1,6 millioner). Disse avisene legger beslag på betydelige reklamesummer, i og med at annonsørene ikke skjelner mellom lesere som kjøper avisen sin og de som ikke betaler.
For å stå imot denne konkurransen, som kan bli dødelig for dagsavisene og som allerede truer ukeavisene, har noen publikasjoner, spesielt i Italia, Spania, Hellas og Tyrkia, begynt å tilby leserne daglig «ekstramateriale» mot et lite tillegg i prisen. Det kan være DVDer, tegneserier, CDer, bøker, atlas, oppslagsverk – eller frimerker for samlere, gamle pengesedler, serviser, sjakkspill og så videre. Dermed blir skillet mellom informasjon og markedsføring enda mer uklart, med fare for at leserne ikke lenger vet hva det er de kjøper. Avisene utydeliggjør sin identitet som publikasjon, den mister verdi – og en ond sirkel med uvisst resultat er i gang.
Den andre ytre årsaken til opplagssvikten i pressen er selvfølgelig internett, som fortsetter sin eventyrlige vekst. Bare i løpet av første kvartal i 2004 ble det laget mer enn 4,7 millioner nye nettsider. Det finnes i dag rundt 70 millioner nettsider på verdensbasis, og mer enn 700 millioner internettbrukere. I i-land er det mange som avstår fra papiraviser – og til og med TV – til fordel for dataskjermen. ADSL-linjer (Asymetric Digital Subscriber Line) har bidratt sterkt til å endre situasjonen. For et relativt lavt månedsbeløp kan man abonnere på rask internettjeneste, og får dermed rimelig tilgang til nettaviser (79 prosent av verdens aviser har en nettutgave), andre typer tekster, e-post, bilder, musikk, TV- og radioprogrammer, filmer, dataspill og så videre.
I tillegg har vi blogg- eller weblogg-fenomenet, som virkelig hadde en eksplosjonsartet utvikling overalt i 2004. Disse nettsidene har en personlig dagboksform, der informasjon og egne meninger, fakta og rykter, veldokumenterte analyser og fabulerende inntrykk blandes uten omsvøp. Bloggene har hatt så stor suksess at man nå finner dem i de fleste avisenes nettutgaver.⁵ Begeistringen for bloggene viser at mange lesere foretrekker «bloggernes» erklærte subjektivitet og stillingtagen fremfor de store medienes falske objektivitet og hyklerske upartiskhet.
Muligheten til å koble seg til internettgalaksen via «mobiltelefonen-som-gjør-alt» kan komme til å sette enda mer fart i denne utviklingen. Informasjonen blir enda mer mobil og nomadisk, og man kan når som helst få viste hva som skjer rundt om kring i verden.
I India sender selskapet Times Internet, multimedieavdelingen til dagsavisen Times of India, mer enn 30 millioner nyhetsmeldinger hver måned til sine abonnenter via SMS. SMS-teknologien (Short Message Service) muliggjør ekstremt rask kommunikasjon, som samtidig er kortfattet og billig. I Japan og i Sør-Korea skaffer stadig flere seg informasjon ved å bruke mobiltelefon. De hører på radio via mobiltelefon, og ser også TV-programmer og kontinuerlige nyhetssendinger. Resultatet er at alle informasjonssektorer, bortsett fra internett, mister publikum – så hard er konkurransen mellom medier blitt.⁶

Krisen i pressen har imidlertid også interne årsaker, som først og fremst har sammenheng med manglende troverdighet. Den viktigste grunnen til dette er at pressen, slik vi har sett, i større og større grad eies av konserner som kontrollerer den økonomiske makten og som står i ledtog med politiske makthavere.
En annen sentral årsak er at det stadig blir mer partiskhet, manglende objektivitet, løgner, manipulasjon og rett og slett tåpeligheter i pressen.
Vi vet at det aldri har vært noen informasjonens gullalder, men skandalene rammer nå også kvalitetsaviser. I USA var for eksempel Jayson Blair-skandalen til stor skade for New York Times. Jayson Blair var den unge stjernejournalisten som fabrikkerte fakta, kopierte artikler fra internett og diktet opp flere titalls historier – flere av dem trykt på forsiden av New York Times,⁷ som betraktes som en viktig referanse i bransjen. Denne skandalen skapte et veritabelt jordskjelv i avisen: To av avisens sjefer, Howell Raines og Gerald Boyd ble tvunget til å gå av, mens det for første gang ble etablert en «public editor»-stilling (lesernes representant blant redaktørene). J Denne jobben gikk til Daniel Okrent, essayist og tidligere sjefredaktør i tidsskriftet Time.
Noen måneder senere eksploderte en ny skandale, av enda større dimensjoner. I sentrum sto USAs fremste dagsavis, USA Today. Til stor forbløffelse blant avisens lesere ble det kjent at USA Todays mest berømte reporter, Jack Kelley – en internasjonal stjernejournalist som hadde fartet over hele verden i to tiår, intervjuet 36 statsledere og dekket et titalls kriger – var en bedrager. Mellom 1993 og 2003 hadde han funnet opp hundrevis av sensasjonelle historier. Han befant seg tilfeldigvis alltid på steder der dramatiske hendelser skjedde, og leverte eksepsjonelle og opprørende historier. I en av reportasjene sine lot han som om han hadde vært vitne til et attentat mot en pizzarestaurant i Jerusalem. Han beskrev hvordan kroppene til tre menn som hadde spist ved nabobordet hans, ble kastet i luften av eksplosjonen, og hvordan de falt ned til jorden igjen, mens hodene deres rullet av gårde i gaten…
Kelleys groveste reportasje ble publisert 10. mars 2000, og handlet om Cuba. Han hadde fotografert en hotellansatt, «Jacqueline», og fortalte i detalj om hvordan hun hadde forsøkt å flykte fra Cuba om bord på en skrøpelig liten båt, men druknet på tragisk vis i Floridastredet. I virkeligheten er denne kvinnen i live – hennes egentlige navn er Yamilet Fernández – og hun har aldri opplevd noe i nærheten av hva Kelley beskrev i sin reportasje. En annen journalist i USA Today, Blake Morrison, møtte henne og fikk bekreftet at Kelleys historie var oppspinn.⁸
Disse avsløringene betraktes som en av de største skandalene i den amerikanske journalistikkens historie, og kostet flere sjefer i USA Today jobben: Sjefredaktør Karen Jurgensen og to andre høyt plasserte sjefer, Brian Gallagher og Hal Ritter.⁹
Nylig, midt under presidentvalgkampen i 2004 ble medieverdenen rystet av nok et yrkesetisk jordskjelv. Dan Rather, kjent nyhetsanker fra TV-kanalen CBS og programleder i det prestisjefylte programmet Sixty Minutes, vedgikk å ha gått god for – uten å verifisere dem – forfalskede dokumenter som skulle bevise at president Bush hadde fått hjelp til å slippe unna krigen i Vietnam.¹⁰ Dan Rather valgte etter dette å trekke seg.

Disse ulykkelige hendelsene kommer i på toppen av de store medienes videreformidling av løgnene fra Det hvite hus i forbindelse med Irak-krigen. Flere medier, spesielt den amerikanske TV-kanalen Fox News, spilte rollen som propagandaorgan for krigen.¹¹ Avisene verifiserte ikke, og trakk heller ikke i tvil, påstandene fra Bush-administrasjonen. Hadde de gjort det, ville ikke en dokumentarfilm som Michael Moores Fahrenheit 9/11 fått så stort gjennomslag – informasjonen filmen formidler har vært tilgjengelig i lang tid. Men mediene har ikke brakt den frem i lyset.
Selv aviser som Washington Post og New York Times deltok i «hjernevaskingen», noe en mediespesialist som John Pilger tydelig har vist: «I lang tid før invasjonen var de to dagsavisene talerør for Det hvite hus. På forsiden til New York Times kunne man lese følgende titler: 'Hemmelig våpenarsenal: jakten på krigsbakteriene', 'Desertør beskriver utvikling av atomvåpen i Irak', 'Iraker forteller om opprusting av fabrikker for kjemiske og kjernefysiske våpen' og 'Desertører styrker de amerikanske bevisene mot Irak'. Alle disse artiklene har vist seg å være ren propaganda. I en intern e-post (publisert av Washington Post) vedgår stjernejournalisten Judith Miller i New York Times at hennes hovedkilde var Ahmed Chalabi, en eksil-iraker dømt for å ha misbrukt sin stilling, og som ledet Den irakiske nasjonalkongressen (INC) finansiert av CIA og med base i Washington. En undersøkelse iverksatt av Kongressen konkluderte senere med at nesten all informasjon som stammet fra Chalabi og andre eksil-irakere fra INC var uten hold.»¹²

CIA-agenten Robert Baer har avslørt hvordan dette propagandaapparatet fungerte: «Den irakiske nasjonalkongressen (INC) fikk sin informasjon fra falske desertører og formidlet den videre til Pentagon. Deretter ga INC den samme informasjonen videre til journalister, og sa til dem: 'Hvis dere ikke tror oss, ta en telefon til Pentagon.' Slik gikk informasjonen i sirkel. Og New York Times kunne hevde at de hadde to kilder til sin informasjon om masseødeleggelsesvåpen i Irak. Det samme kunne Washington Post gjøre. Journalistene forsøkte ikke å få vite mer. Og for øvrig fikk de ofte beskjed fra sine sjefredaktører om å støtte regjeringen. Av patriotiske årsaker.»¹³
Sjefredaktør i Washington Post, Steve Coll, måtte forlate sin stilling 25. august 2004 etter en undersøkelse som viste hvor lite spalteplass avisen hadde brukt på artikler som var kritiske til regjeringens påstander under opptakten til Irak-krigen.¹⁴ New York Times har også erkjent sine synder. I en lederartikkel publisert 26. mai 2004, vedgikk avisen at den hadde vært for løssluppen i sin presentasjon av hendelsene frem mot invasjonen og beklaget å ha publisert «feilaktig informasjon».
I Frankrike har ikke mediekatastrofene vært stort mindre. Det viser de store medienes dekning av blant annet pedofilisaken i Outreau og historien til Marie-L som sommeren 2004 påsto å ha blitt utsatt for et antisemittisk angrep på forstadstoget til Paris.¹⁵ Også Spania har hatt sine skandaler, fremfor alt etter attentatene i Madrid 11. mars 2004, da mediene som var kontrollert av José-María Aznars regjering lot seg bruke i forsøkene på å manipulere frem en «offisiell sannhet» om at den baskiske separatistorganisasjonen ETA sto bak attentatene – fordi dette ville tjene den sittende regjeringen i valget.

Alle disse skandalene, i tillegg til de stadig tettere alliansene med økonomiske og politiske makthavere, har vært svært skadelige for medienes troverdighet. Situasjonen vitner om et demokratisk underskudd som er urovekkende. Den «velvillige» journalistikken dominerer, mens den kritiske journalistikken går tilbake. Man kan til og med spørre seg om selve begrepet om den frie presse er i ferd med å gå tapt, i globaliseringens og mediegigantenes tid.
Man blir ikke beroliget av å høre Serge Dassault, den nye eieren av den franske avisen Le Figaro, uttale seg om pressens oppgaver. Han bekreftet alle mistanker da han erklærte overfor avisens redaktører: «Jeg ønsker at denne avisen så langt det er mulig bidrar til lønnsomhet for våre selskaper. Slik jeg ser det, finnes det informasjon man må være svært varsom med. Det gjelder for eksempel artikler som omhandler kontrakter som er under forhandling. Det finnes informasjon som gjør mer skade enn nytte. Risikoen ved denne typen informasjon er at vårt lands industrielle og kommersielle interesser kan settes i fare.»
Det Dassault kaller «vårt land» er, såpass har vi skjønt, hans våpenproduksjonsselskap Dassault-Aviation. Og det er utvilsomt for å beskytte dette selskapet at han har sensurert et intervju om det tvilsomme salget av Mirage-fly til Taiwan, samt informasjon om et planlagt salg av Rafale-fly til Algerie.¹⁶
Dassaults forklaringer på hva som har fått ham ti å kjøpe nyhetsmagasinet Express og avisen Le Figaro har forsterket journalistenes uro: En avis, erklærte han «gir mulighet til å spre sunne ideer»¹⁷ Og han presiserte: «Venstresidens ideer er ikke sunne ideer. I dag er vi i ferd med å krepere på grunn av venstresideideene som lever videre.»¹⁸
Disse uttalelsene er i samsvar med uttalelsene til Patrick Le Lay, sjef for den store franske TV-kanalen TF1, om kanalens egentlige funksjon: «TF1s jobb er å hjelpe Coca-Cola å selge sitt produkt. Det vi selger til Coca-Cola, er tilgang til menneskets hjerne.»¹⁹ Både Dassaults og Le Lays uttalelser viser hvilke farer sammenblanding av oppgaver kan føre med seg, der den kommersielle besettelsen fremstår som så til de grader uforenlig med informasjonsarbeidets etikk.
Sammenblandingen han gå svært langt, og det bak lesernes rygg. Walter Wells, direktør for International Herald Tribune (som eies av den børsnoterte New York Times-gruppen), advarte nylig mot at pressevirksomheter blir børsnotert: «Dette fører ofte til at de som skal ta en journalistisk avgjørelse spør seg om avgjørelsen vil føre til nedgang eller oppgang i selskapets børsverdi. Slike avveininger er blitt sentrale, avisdirektørene mottar til stadighet direktiver fra eierne som går i denne retning. Dette er ett nytt trekk ved dagens journalistikk – det var ikke slik tidligere.» ²⁰
På internett kan denne sammenblandingen gå enda lenger. For eksempel det økonomiske tidsskriftet Forbes, som på sin nettside forbes.com går nye veier for å innføre reklame: Her integreres reklamelenker i selve innholdet i artiklene. Annonsørene «kjøper nøkkelord», og hver gang pekeren passerer disse ordene, kommer en pop-up med reklame. Journalistene blir ikke informert på forhånd om hvilke ord annonsørene har kjøpt, men noen lurer på om man ikke snart kommer til å be dem skrive artikler der de bruker de ordene som kan bringe mest penger i kassa for mediekonsernet.

Stadig flere samfunnsborgere er imidlertid bevisst på disse spørsmålene. De uttrykker en ekstrem følsomhet overfor mediemanipulasjon og ser ut til å være overbevist om at vi, i våre mediefokuserte samfunn, paradoksalt nok lever i en tilstand av informasjonsmessig usikkerhet. Informasjonen finnes overalt, men det finnes ingen garanti for at den er troverdig. Vi er vitne til spekulasjons- og underholdningsjournalistikkens seier over informasjonsjournalistikken. Iscenesettelsen (innpakningen) er viktigere enn bekreftelse av fakta.
I stedet for å utgjøre et siste forsvarsverk mot denne utviklingen, som kommer som følge av krav om høy hastighet og umiddelbarhet, har en rekke aviser forsømt sin oppgave og bidrar ofte til å diskreditere det man i sin tid kalte «den fjerde statsmakt».
Grunnleggeren av Le Monde diplomatique, Hubert Beuve-Méry, gjentok alltid at «fakta er hellig, meninger er frie». Men holdningen som brer seg i mediene i dag, ser ut til å snu opp ned på dette valgspråket. Stadig flere lederskribenter betrakter sine meninger – som sjelden er underbygd – som hellige, mens de ikke nøler med å omforme fakta slik at de rettferdiggjør deres egne meninger.
I en slik kontekst, der man samtidig ser et nytt oppsving i politisk engasjement, legger redaksjonen i Le Monde diplomatique seg i selen for å forbedre avisens redaksjonelle innhold, og ser det som sin viktigste oppgave å ikke svikte lesernes tillit. Vi trenger mer enn noen gang lesernes støtte for å forsvare denne avisens uavhengighet og den friheten dette gir oss. Den beste måten å støtte oss på, er å tegne abonnement og få andre til å gjøre det samme.
Vi er en avis for et samfunn i bevegelse, for samfunnskritikk, for dem som vil forandre verden. Vi vil fortsatt være trofast mot de grunnleggende prinsippene ved vår måte å informere på. Ved å senke tempoet i medieflyten; ved å satse på en opplysende journalistikk som setter fokus på det som kommer i skyggen av mediebildet; ved å interessere oss for situasjoner som ikke fanges inn av dagsaktuelle nyhetssnutter, men som kan bidra til bedre forståelse av den internasjonale konteksten; ved å tilby enda grundigere og veldokumentert behandling av store spørsmål i samtiden; ved å komme til bunns i problemene vi tar opp, på en metodisk, nøyaktig og seriøs måte; ved å presentere informasjon og analyser som ikke er publisert andre steder og som ofte holdes skjult; og ved å våge å gå motstrøms i forhold til de dominerende mediene. Vi er overbevist om at kvaliteten på den offentlige debatten er avhengig av kvaliteten på informasjonen som tilbys. Og det er den offentlige debatt, og samfunnsborgernes deltakelse i den, som til syvende og sist er avgjørende for hvor rikt demokratiet er.