I et eksklusivt intervju fortalte Peter Nobel meg at Alfred Nobel aldri hadde nevnt noen økonomipris i noen av sine brev, og tilføyde at «Sveriges Riksbank har lagt et egg i redet til en annen, svært anstendig fugl, og har dermed krenket det beskyttede varemerket Nobel. To tredjedeler av bankens økonomipriser har gått til amerikanske økonomer fra Chicago-skolen, som lager matematiske modeller for aksje- og opsjonsspekulasjoner – det stikk motsatte av Alfred Nobels mål, nemlig å bedre menneskenes livssituasjon».
Det som lot til å få begeret til å flyte over denne gang var den siste tildelingen av Sveriges Riksbanks pris til enda to USA-baserte økonomer, nordmannen Finn E. Kydland og amerikaneren Edward C. Prescott. Deres avhandling fra 1977 ble trukket frem, hvor de beskriver en matematisk modell som skal bevise at sentralbankene bør opptre uavhengig av enhver innflytelse fra valgte parlamentarikere, selv i demokratiske samfunn. Dette har vært en ideologisk kjepphest for sentralbanksjefer, kommersielle banker, nyklassiske økonomer og finanstidsskrifter, deriblant The Economist i London.
I sin presentasjon av prisvinnerne berømmet Sveriges Riksbank Kydlands og Prescotts avhandling for å ha «hatt vidtgående innvirkning på reformer som er blitt gjennomført mange steder (som New Zealand, Sverige, Storbritannia og euroområdet), med sikte på å delegere beslutningsmyndigheten i pengepolitikken fra lovgivende forsamlinger til uavhengige sentralbanksjefer».

Disse tvilsomme «reformene» er nettopp problemet for folkevalgte representanter i demokratier, hvor gjennomsiktighet i de politiske beslutningene blir høyt verdsatt. Pengepolitikken er avgjørende for fordelingen av rikdom, inntekt og muligheter i samfunnet. En overdrevent stram pengepolitikk rammer for eksempel arbeiderne tungt når arbeidsledigheten øker, mens mange som tar opp små bil- og huslån, må ta støyten når rentene går opp. Långivere og mennesker med kapitalverdier gjør det bra.
Den nyklassiske økonomiens ideologiske slagside er dokumentert, og det samme gjelder de mange ukorrekte forutsetningene som ligger til grunn selv for dagens lærebøker i økonomi.¹ Nå slutter et nytt kor av fysikere, matematikere, nevroforskere og økologer seg til sine svenske kolleger i kravet om at Sveriges Riksbanks økonomipris enten må utvides, få en korrekt benevnelse og løsrives fra Nobelprisene, eller rett og slett legges ned.
Innvendingene kommer fra de «harde» vitenskapsfolkene som studerer naturens verden, med forskningsresultater som dermed kan verifiseres eller tilbakevises. De hevder at økonomiprisen reduserer alle de virkelige Nobelprisenes verdi, og at den er blitt en pinlig plage. Dusinvis av økologer, biologer, eksperter på naturens ressurser, ingeniører og termodynamikere har kritisert økonomilæren ved å bygge på Nicholas Georgescu-Roegens klassiker fra 1971, The Entropy Law and the Economic Process.²

Men selv utviklingen av hybridprofesjoner – såkalt økologisk økonomi, naturressursøkonomi og andre – unngår ikke økonomilærens grunnleggende feil. Mange kritikere sammenligner disse profesjonene med religiøs tro, slik som postulatet om markedets «usynlige hånd». Det gamle spørsmålet om hvorvidt økonomi er en vitenskap eller en profesjon, har således dukket opp til overflaten igjen. Ettersom så mange av økonomiens prinsipper ikke kan utprøves, i motsetning til fysikkens lover som kan styre et romskip til Månen, dreier det seg snarere om en profesjon.
Et eksempel er hvordan økonomiens begrep om Pareto-optimalitet³ ser bort fra den allerede eksisterende fordelingen av rikdom, makt og informasjon, og dermed kan få urettferdige sosiale resultater. Den matematiske presentasjonen av denne typen ideer bidrar ofte til å skjule de ideologiske føringene som ligger til grunn. Dermed blir offentlige spørsmål tildekket, fremstilt som altfor «tekniske» til at offentligheten, eller til og med parlamentarikerne kan forstå dem. Slik skaffer økonomene seg innflytelse innen de rike og mektige institusjonene i samfunnet som vanligvis ansetter dem. Økonomene er heller ikke blitt stilt til ansvar ut fra samme redelighetsnormer som gjelder for andre profesjoner. Hvis en lege gjør en pasient syk, kan man anlegge sak for feilbehandling. Økonomenes dårlige råd kan gjøre hele land syke, helt ustraffet.

Nye funn innen nevroforskning, biokjemi og adferdsforskning er nå i ferd med å slå beina under økonomilærens mest seiglivede feiltagelse, nemlig oppfatningen av «menneskenaturen» som det «rasjonelle økonomiske menneske» som kjemper mot alle andre for å maksimere sine egne interesser. Denne modellen, som tar utgangspunkt i frykt og knapphet, skriver seg fra den tidlige krypdyrhjernen⁴ og territoriebyggingen i vår primitive fortid. Nevroforskeren Paul Zak ved Claremont-universitetet har i stedet knyttet tillit – som gjør menneskene i stand til å slutte seg sammen og samarbeide – til forplantningshormonet oxytocin.
I boken Darwins Lost Theory of Love (2000), som bygger på en ny gjennomgang av Charles Darwins opprinnelige notater, viser David Loye at Darwin ikke anså «the survival of the fittest» og konkurranse som vesentlige faktorer for menneskets utvikling. Darwin var mer interessert i menneskets evne til tillit, til å slutte seg sammen, samarbeide og dele, samt utviklingen av altruismen, som faktorer for menneskets suksess. Andre arbeider, som baserer seg på teori om spill og lek, har kommet til lignende konklusjoner.⁵ Hvordan skulle vi mennesker ellers ha kunnet utvikle oss fra omstreifende bander av nomadiske sankere og jegere til det å skape storbyer, konserner, EU og FN?

Kaosteoretikeren og matematikkprofessoren Ralph Abraham ved University of California tror økonomilæren kanskje kan bli en vitenskap en gang. Han driver forskning innen den nye matematikken enkelte økonomer bruker, ved å programmere inn «agenter» i datamodeller slik at de angivelig skal etterligne menneskelig adferd.
Ulempen for de matematiske økonomene er at folk ikke oppfører seg som atomer, golfballer eller marsvin. I motsetning til økonomenes «rasjonelle økonomiske menneske» er folk ofte irrasjonelle, og de har kompliserte motiver. De «agent»-baserte dataforsøkene på å gjøre økonomilæren mer vitenskapelig kan kanskje gi resultater i fremtiden, men en fersk modell, «Sugarscape», gjenskapte rett og slett fattigdomskløften og handelskrigene.
Rabalderet i forbindelse med Sveriges Riksbanks økonomipris – en pris som ble opprettet for å gi denne profesjonen en vitenskapelig aura – har brakt alle disse viktige spørsmålene frem i lyset. En større akademisk skandale er kanskje under oppseiling. Den vil nok bli oversett på næringslivs- og statselitenes World Economic Forum i det snøtunge Davos i slutten av januar, men den vil stå på dagsordenen på World Social Forum i det solrike Porto Alegre, Brasil.