Vi trenger i dag et FN som kan sikre disse rettighetene. Det betyr at verdensorganisasjonen må få egne midler, fremfor å gå fra giverkonferanse til giverkonferanse for å samle inn penger. I tillegg er det et problem at mye av hjelpen som utloves ikke blir innbetalt.
For å løse dette trenger vi globale skatter. Norsk velferd baseres på lovbestemte skatter og ikke velvilje fra de rike, og FNs mulighet til å drive omsorg og velferd bør skje etter samme prinsipp. Mange muligheter foreligger til å finansiere dette:
– Verdenskommisjonen som Willy Brandt ledet på 80-tallet, lanserte et forslag om å pålegge alt salg av varer og tjenester over landegrenser en liten omsetningsskatt på en halv prosent. Basert på tall for verdenshandelen kunne en slik skatt innbringe 350 milliarder kroner. Selv om utviklingslandene slapp denne skatten, ville det være igjen et vesentlig større beløp enn det som nå samles inn og gis i gaver.
– En annen metode er den såkalte Tobinskatten, en skatt på alle valutatransaksjoner som både har til formål å redusere valutaspekulasjon og få inn penger til global utjevning. En skatt på en tiendedels prosent av globale valutatransaksjoner kan innbringe 1500 til 1600 milliarder kroner årlig.
– En tredje mulighet er en skatt på CO2-utslipp. En skatt på 150 kroner per tonn drivstoff utgjør årlig til 5600 milliarder kroner på verdensbasis. Inntektene vil kanskje ikke bli så høye fordi skatten også vil kunne redusere utslippene. Man regner likevel med at den kan gi en stabil inntekt på 300-500 milliarder per år.
– Et fjerde forslag er skatt på våpenhandel. Det ville påvirke et stort globalt problem og samtidig gjøre de fattige landene mindre maktesløse. Mesteparten av våpnene kommer fra den rike verden, og sørger for å holde kriger i gang eller starte nye. I store deler av Afrika umuliggjøres utvikling på grunn av krig og konflikt. De er årsak til humanitære katastrofer langt større enn den vi nå har i Sør-Asia. Bare i borgerkrigen i Kongo er tre millioner mennesker drept – for en stor del med våpen kjøpt i Vesten. Krigens forbannelse er at flere og flere blir avhengige av å holde den i gang. Mange har ikke noe annet å gå til. Samtidig gjør miner og utbredelsen av små håndvåpen det sivile livet umulig.
De nevnte forslagene innebærer svært beskjedne globale skatter, som likevel ville gitt FN en stabil inntekt. Dessuten ville slike skatter også kunne gjøre noe med problemene globaliseringen skaper.
Det er vel ikke noen tvil om at de frie kapitalbevegelsene er årsaken til at vi har fått en ustyrlig global «superkapitalisme», som neppe gjør det lettere for de fattige landene å ha kontroll over sin egen økonomi. Vi kan ikke avskaffe den frie kapitalbevegelse, men det er rimelig at den får sitt motstykke i politiske tiltak som vil skape mer forutsigbarhet og fremfor alt varig omfordeling i verden.

Et reformert og styrket FN er nødvendig. Dessverre går ikke FN-panelets egne beskjedne anbefalinger inn på spørsmålet om verdensorganisasjonens finansiering. Seks medlemsland betaler i dag om lag halvparten av FNs årlige budsjetter. Dette gir de rike landene uforholdsmessig mye makt, og FN er avhengig av tilfeldige gaver for å kunne hjelpe. USA betaler 25 prosent, mens Japan, Tyskland, Russland, Storbritannia og Frankrike dekker de neste 25 prosent. Disse landene får en økonomisk makt som er uforenlig med demokratiske prinsipper. Eksempelvis slik den amerikanske kongressen gjør overføringer til FN avhengig av at FN gjør som USA vil.
På samme måte som det norske demokratiet ikke kunne vært opprettholdt på gaver fra enkelte medborgere, kan vi heller ikke få et globalt demokrati uten et FN med uavhengige og forutsigbare inntekter.
Dette må dessuten følges opp med å reformere Sikkerhetsrådet og de andre FN-institusjonene. I tillegg til det nåværende Sikkerhetsrådet med ansvar for fred og sikkerhet, må det etableres et sikkerhetsråd for verdens økonomiske og sosiale utvikling – som Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken blir underlagt.
Dessuten må det nåværende Sikkerhetsrådet få inn nye medlemmer fra den tredje verden, men like viktig er det å endre vetoretten til de faste medlemmene av Rådet. Eksempelvis er det meningsløst at Russland og Kina skal kunne blokkerer kraftfulle tiltak mot folkemordet i Darfur slik situasjonen faktisk er akkurat nå. Kina har gjort seg avhengig av olje fra Sudan og holder seg derfor inne med regimet i Khartoum. Men nasjonale hensyn er prinsipielt sett ikke forenlig med hensynet til verdens fred og sikkerhet – som Sikkerhetsrådets medlemmer er pålagt av FN-charteret. En vetomakt i Sikkerhetsrådet må ikke lenger kunne blokkere tiltak som kan sikre tusener av menneskers liv.
En løsning kunne være å gi FNs generalsekretær enerett til å fremme forslag i Sikkerhetsrådet om humanitær intervensjon – en løsning der ett enkelt land med veto ikke lenger skal kunne blokkere en allmenn aksept fra medlemslandene for generalsekretærens forslag.

Det holder imidlertid ikke å gi FN utvidede muligheter for bistand og sikkerhet.
Det er også nødvendig med en grunnleggende mentalitetsendring i forhold til dagens urettferdige verdenshandel: Erfaringen det norske sosialdemokratiet har gjort med velferdsbyggingen, viser at solidaritet må nedfelles i lover og institusjoner. Solidaritet kan ikke være avhengig av den enkelte givers velvilje og samfunnets tilfeldige vinder.
I dag befinner fattige mennesker over hele verden seg i den samme situasjonen som den norske arbeideren var i før velferdsstaten ble etablert. De er avhengig av rike lands velvilje for å overleve. Den gang endret den norske velferdsstaten forholdet mellom rik og fattig – de fattige ble ikke lenger avhengig av de rikes velvilje. Deres krav om rettferdighet ble en naturlig del av samfunnssystemet. Norge gikk fra veldedighet til rettferdighet.
Man satte samtidig det fattige mennesket – arbeideren som ikke eide noe annet enn sin arbeidskraft – i sentrum av det økonomiske liv. Alle skulle ha rett til arbeid. Dessuten skulle arbeidet gi en lønn å leve av. Først da kom den virkelige økonomiske veksten. Med økt velstand og kjøpekraft fikk bedriftene avsetning for sine produkter. Dette førte igjen til at staten kunne samle inn skatter som ga grunnlag for å bygge skoler og sykehus, samt å sikre trygderettigheter til alle.

Brasils president Lula samlet i september i fjor politiske ledere for å diskutere nye måter å finansiere utvikling og omfordeling på, herunder skatter på våpensalg, valutatransaksjoner og forurensing. Utviklingslandene vil ha rettferdighet, ikke almisser fra de rikes bord.
Lula forhandler i allianse med andre store land i den tredje verden om nye regler for verdenshandelen. De finner seg ikke lenger i de rike landenes krav om at de skal åpne sine markeder for varer, tjenester og investeringer, samtidig som de rike selv fortsetter med skyhøye tollsatser på landbruksprodukter og endog subsidierer disse varene for eksport.
Dagens urettferdige handelssystem gjør at de fattige ikke får solgt sine varer. Dessuten holder flere hundre millioner arbeidsløse lønninger og sosiale standarder nede på et absolutt minimum. Både arbeidsløse og lønnsarbeidere er derfor maktesløse og igjen avhengig av hjelp fra den rike del av verden.
I den grad tsunamien har bedret klimaet for å gjøre noe med verdens urettferdighet og fattigdom, bør tiden nå brukes til å fremme grunnleggende reformer. Reformer som kan endre maktforhold mellom fattig og rik, endringer som innebærer å gå fra veldedighet og snillhet til rettferdighet og forutsigbarhet – fra utdeling til omfordeling.
Viktigst er at det fattige mennesket – arbeideren – gis den status det har krav på i det økonomiske spillet i verden. Spillereglene for verdenshandelen må heller endres radikalt, slik at enhver bistand ikke bare blir en lindring av nød som reproduserer seg selv.

Storbritannia har i den forbindelse kommet med et forslag om en Marshallplan for Afrika. Et velmenende forslag, men det holder ikke å sammenlikne med Marshallhjelpen Vest-Europa fikk fra USA etter krigen. Forskjellen mellom dagens Afrika og etterkrigstidens Europa er at Vest-Europa raskt ble en del av den internasjonale handelen. Med erfaring fra industri- og handelskultur, ble den europeiske økonomien raskt eksportdrevet. Marshallhjelpen varte bare noen få år, og hjelpen kom aldri opp i mer enn to-tre prosent av brutto nasjonalprodukt.
Afrika har derimot ikke manglet hjelp. Ser vi bort fra Nigeria og Sør-Afrika, går de fleste afrikanske land inn i det femte tiåret på rad med bistand tilsvarende 12 prosent av brutto nasjonalprodukt. Resultatene er ikke overveldende.
Problemet er at de samme landene nektes adgang til de internasjonale markedene. Derfor er det eneste arbeideren har – sin egen arbeidskraft – lite verdt.
Dessuten har IMFs og Verdensbankens krav om avvikling av statlig styring fratatt disse landene råderetten over egne naturressurser. Vi kan bare tenke oss hva som ville skjedd om det norske oljeeventyret var blitt styrt etter slike nyliberalistiske prinsipper. I stedet lot den norske staten det private næringslivet ta investering og risiko ved leting etter olje og gass, men ved oljefunn forbeholdt staten seg retten til å ta over store deler av eierskapet uten vederlag. Staten kunne derfor utvinne ressursene uten risiko, samtidig som næringslivet fikk gode inntekter der de fant olje fordi de beholdt noen små eierandeler. Gjennom Statoils eierskap og partnerskap med privatkapitalen, er olje- og gassressursene i dag blitt folkets eiendom med 1000 milliarder på bok.
Men det er ikke lett å få til et slikt partnerskap mellom privat og stat i mange av de fattige landene. Staten er svak og ofte korrupt. Det må derfor stilles strenge krav til demokratisering og økonomisk åpenhet – slik at staten kan bli folkets redskap. Man kan ikke legge alt i hendene på utenlandske private interesser, bare fordi man ikke klarer å reformere disse landene. Bistandsmidler må heller brukes til å presse frem reformer og hjelpe til å lage lovgivning og institusjoner som kan sikre kontrollen over deres ressurser, eksempelvis slik vi organiserte vår egen oljevirksomhet.
Under slike forhold kan frihandel bli et gode for de fattige landene. Det var slik vi bygde velferden i Norge. Vi åpnet vår økonomi, men hadde samtidig nasjonal kontroll. Frihandel var ikke ensbetydende med liberalisme og privatisering. Men det er dessverre det siste de fattige landene blir fortalt at de skal gjøre – åpne sine markeder og samtidig avregulere og privatisere.

Det er på tide at venstresiden tar føringen i debatten om disse spørsmålene. Arbeidets verdi blir større når varen eller tjenesten det skaper kan selges på et marked. Motstand mot markedsliberalisme må derfor ikke føres over i en generell motstand mot markedet. Vi må kreve en virkelig fri handel. Det krever statlige reguleringer og statlig eierskap. Og det krever fremfor alt globale lover og institusjoner.
© LMD Norden